Hvor skal du gjøre av raseriet?
«Nemi»-skaper Lise Myhres tekst, der hun forklarer hvorfor hun sa nei til å tale på en skole etter at en elev hadde begått selvmord, har gjort inntrykk på mange. Myhre sier at hun heller vil brenne ned skolen, at hun nekter å «trøste passive lærere og bedritne medelever». Sjelden har vel en tekst med såpass sterke drag av hevnfantasi blitt anbefalt til så mange.
Jeg tror sinnet kan virke trøstende. Myhres utblåsning sier til de mobbede og familiene deres at det er ok, til og med betimelig, å være rasende. Det er en følelse som det kanskje ikke alltid oppleves som om det er lov å ha i det progressive Norge, landet som er så preget av Nils Christies forsoningstanker om kriminalitet og som gratulerte seg selv for sin fattede reaksjon etter 22. juli. Men det er ikke sikkert det er sunt å undertrykke slike følelser. For de som har erfart blodig urettferdighet kan det være primale instinkter i sving, som drømmer om gjengjeldelse og oppreisning; reaksjoner det kan være vanskelig å snakke om og få forståelse for. Den forståelsen får de her.
Men følelsen som strømmer gjennom Myhres kokende avsnitt, kan også gjøre skade hvis den uten videre får skylle inn der man prøver å løse en mobbesak. Det er så mye energi i sinne, og så få nyanser. For disse vonde historiene er sjelden så enkle som de høres ut når Myhre beskriver dem. Det er ikke alltid slik at et mangehodet troll løper etter et skremt offer. Det kan hende de som mobber, selv føler seg som et ofre i andre sammenhenger. Det kan hende de ikke forstår rekkevidden av det de sier og gjør. Og det kan, hvor vanskelig det enn er å snakke om, hende at den som blir plaget, har spilt en rolle i det vanskelige som har oppstått og selv gjør klokt i å justere oppførselen sin litt, for å kunne leve tett på de andre.
Plaging er uakseptabelt, uansett. Den plagede må få hjelp og støtte, og plageånder må stanses. Men å fordele sterke skurke- og offerroller er ikke alltid den beste strategien overfor uferdige elever som antagelig ennå skal tilbringe mange år i hverandres selskap.
Kanskje er den beste bruken av Myhres innlegg å la det være en tung, varm hånd på skulderen til de som føler seg isolert. Å få høre fra en voksen, endatil en berømt en, at hun føler så sterkt på de mobbedes vegne, at hun er kompromissløst og krigersk på deres parti, kan sikkert bidra til å snu motløshet til kampvilje, for noen. Og så er det opp til de voksne, også de som ga sin helhjertede tilslutning til innholdet på sosiale medier, å passe på at den ikke renner over, og inn i skjøre forhandlingsrom, der ting skal bygges opp og ikke brennes ned.