Mer fra Dagbladet Meninger:
Berøringsangsten overfor islam
Jeg ønsker ikke at farlige stemmer skal få spillerom til å spre hatytringer, men en overivrig antirasisme bidrar til å undergrave ytringsfriheten. Også for muslimer.
Det triste med Live Aid er mulighetene Bob Geldof forspilte
Hva har vi lært tretti år etter tidenes største veldedighetskonserter?
Smålig å ta fra Märtha tittelen
SÃ¥ lenge vi har et kongehus, har vi prinsesser
Udokumenterte behandlinger har ført til noen av de verste katastrofene i medisinens historie
Mange ME-pasienter føler i dag at det offentlige helsevesenet bidrar til å forverre deres tilstand.
Det er tungt å vera ein del av den såkalla dessertgenerasjonen
Frå 1. juli 2015 gjekk det frå vondt til verre for dei om lag tjue prosent unge som er avhengig av å gå utanom Finanstilsynets retningsliner til eigenkapitalkrav.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Overfor kongehuset hender det at vi, altså det norske folk, oppfører oss som en lunefull kjæreste.
Vi vil absolutt ha et kongehus, men er tilhengere av likhet og motstandere av dem som antyder at de er hevet over andre. Vi vil at medlemmene av kongefamilien skal være glamorøse, men helst ikke at glamouren skal koste for mye; at de skal kunne være seg selv, men ikke gå for langt utover det vi synes er normalt. Vi er for nedarvede privilegier og titler, men også for å ta dem fra dem som har oppført seg på en måte vi misbilliger. Om vi går i oss selv, er vi kanskje ikke alltid så fryktelig lette å forholde oss til.
Heller ikke i den siste nyheten om folkets forhold til prinsesse Märtha Louise. I en spørreundersøkelse hevder en av tre av de spurte at de mener prinsessen må si fra seg prinsessetittelen sin, på grunn av valgene hun har gjort som har vært kontroversielle blant folket, spesielt gjennom ferden over i det nyreligiøse og samarbeidene med dem som hevder å kunne snakke med de døde.
At det ble reaksjoner på disse valgene, var naturlig og enkelt å forutse for prinsessen og hennes samarbeidspartnere. Hun må forholde seg til at hun alltid i noen grad vil bli sett på som en representant for land og folk, på grunn av rollen hun er født inn i. Ville hun unngått kontrovers, måtte hun valgt seg en mindre disig bransje.
Det kunne kanskje hjulpet hvis prinsessen hadde valgt å konstruere et borgerlig navn for bruk i kommersielle sammenhenger, for å markere et tydelig skille mellom hvem hun er som næringsdrivende og hvem hun er som representant. Det er dette flere medlemmer av andre kongehus har gjort.
Men å kreve at hun ikke skal være prinsesse, virker litt smålig. Monarkiet som styreform må opp til diskusjon med jevne mellomrom. Men all den tid Norge holder seg med et kongehus, vil kongeparets datter være prinsesse.
Etter at Märtha Louise sa fra seg tittelen som kongelig høyhet, og de økonomiske privilegiene som fulgte med, er selve prinsessetittelen å regne som et slags etternavn, det som markerer at hun er sine foreldres barn. Det er grunnen til at hun vil være berømt hele livet, med de fordeler og ulemper det føler med seg. Det er et bånd som alltid kommer til å være der, uavhengig av hva hun kaller seg.
Det kongefamilien gjør som finansieres over skatteseddelen, skal kunne gås etter i silkesømmene. Men Märtha Louise får ikke annet dekket enn de utgiftene hun har i forbindelse med offisielle oppdrag. Og selv om folket godt kan være et kritisk så vel som begeistret publikum, er liksom ikke rollen den at de etter eget forgodtbefinnende kan inndra en tittel, eller en del av en identitet, som er etablert gjennom dette anakronistiske, romantiske systemet så mange ønsker å bevare.