bilindustrien

FOR ET PAR UKER SIDEN var det plutselig maktpåliggende for mange å få rede på om Stefan Heggelund, ektemannen til Hadia Tajik, hadde konvertert til islam eller ikke. Ikke spør meg hvorfor dette skulle være så viktig å få svar på, men slik var det nå iallfall. Kampanjen ble ledet av den umiskjennelige Hege Storhaug i Human Rights Service.  

Til slutt var trykket slik at Stefan Heggelund, den kvikke og litt gutteaktige Høyre-mannen, så seg nødt til å erklære, for alle og enhver, at han ikke hadde konvertert. Litt av en nyhet, hva?  

Underveis i det påfølgende ordskiftet dukket hele tiden den samme påstanden opp. «Religion er en privatsak», het det, igjen og igjen, som et trylleformular. Både som uttalt og uuttalt premiss var debatten gjennomsyret av denne påstanden: At religion er noe som hører til innenfor husets fire vegger.

Implikasjonen var at verken Hadja eller Stefan skyldte å redegjøre for sin religiøsitet. For disse tildragelsene var et privat anliggende. Litt som å gjøre sitt fornødne — ikke noe man sjenerer offentligheten med.  

Men er det riktig? Er det virkelig slik at religion er en privatsak? Det korte svaret på det er: Nei, selvfølgelig ikke. Som også Hadia Tajik sa, da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Religion er ikke en privatsak».  

At denne presiseringen i det hele tatt var nødvendig, røper en hel del om det moderne, skandinaviske åndsklimaet. For det er jo egentlig helt opplagt: Ditt blikk på verden, hvilke fortolkningsnøkler du benytter deg av, og hvilke ritualer og språkressurser du trekker veksel på — er ikke noe du kan legge igjen ved inngangsdøra til offentligheten.