bilindustrien

(Dagbladet): Europarådets menneskerettskommissær, Nils Muiznieks, uttrykker sterk bekymring for romfolks leveforhold i Norge.

Barn i romfamilier plasseres «ekstremt ofte» i fosterhjem eller barnevernsinstitusjoner, står det i kommissærens rapport.

Han anslår at over 60 rombarn er under barnevernets omsorg, og at like mange står i fare for å bli fjernet fra familien.

Dette utgjør om lag halvparten av ikke-tilreisende rombarn i Norge, heter det i rapporten.

- Systematisk diskriminering

- Dette er dramatiske tall. Det sier mye om levevilkårene for romfolket og de forholdene barn lever under. Norske myndigheter bør studere rapporten nøye, og se hva de kan og bør gjøre, sier Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, til Dagbladet.

Mange romkvinner unngår å føde på norske sykehus i frykt for at barnet skal bli tatt fra dem, står det i rapporten.

Jagland har tidligere kritisert norske myndigheter for ikke å tørre å ta tak i romfolkets utfordringer, og at den norske politikken rundt romfolket har vært styrt av frykt.

- Jeg har vært kritisk til dette hele tiden. Man ser en ganske systematisk diskriminering av romfolk fra mange hold i de aller fleste land, og det er liten vilje til å gjøre noe med forholdene, sier Jagland.

I rapporten medgir Muizniek at rusmisbruk og vold er gode grunner til at barnevernet griper inn for å hjelpe barn, men mener at omsorgsovertakelse for ofte rammer romfamilier.

- Også romfolk har krav på beskyttelse. Lever de under uverdige forhold har barnevernet rett til å gripe inn. Spørsmålet er hva man kan gjøre med det. Man må se på levevilkårene for disse familiene, det kan ligge mye diskriminering og andre forhold bak, sier Jagland.

Brudd på menneskerettighetene

Menneskerettskommissæren uttrykker også en bekymring over de «strenge begrensningene i kontakten mellom rombarn plassert i fosterhjem og deres biologiske familie».

- Ifølge representanter for frivillige organisasjoner kan rombarn som lever i fosterhjem møte sin biologiske familie så sjelden to ganger i året. De har vanligvis ikke tilgang til utdanning i romfolkets kultur og språk, står det i rapporten.

Også norske myndigheters behandling av tilreisende rom og tiggere får kritikk i rapporten. Muiznieks er glad for at forslaget om et nasjonalt tiggeforbud er droppet, men påpeker at lokale forbud kan være brudd på menneskerettighetene.

- Et totalforbud mot ikke-aggressiv tigging har en diskriminerende virkning på rom-immigranter og bryter ytringsfriheten. Slike forbud bør oppheves, sier han.

- Overdimensjonert problem

Jagland har tidligere refset norske partier Рinkludert partiet han en gang ledet, Arbeiderpartiet, for det han mener er skremselspropaganda. Han mente den gang at partiene m̴tte bli mer faktaorienterte.

- Hvilke overdrivelser har vi ikke sett om romfolket, om hva disse tiggerne skulle føre med seg om de kom til Norge? Hvilke overdrivelser ser vi ikke om innvandring, sa Jagland i en tale om menneskerettighetenes kår i Europa i august 2013.

Jagland fastholder kritikken av det politiske Norge

- Jeg kan ikke se annet enn at for eksempel dette med tigging har blitt overdimensjonert som et problem. Det er ikke noe som truer andres velferden og sikkerheten i gata, sier Jagland.

- Rett til beskyttelse

I sitt svar til rapporten kommer norske myndigheter bare med generelle kommentarer.

- Vår lovgiving legger stor vekt på familiebånd og kontinuitet i oppveksten, men også på barnets rett til å bli beskyttet mot alle former for vold, overgrep og omsorgssvikt, heter det i svarbrevet.

Det hevdes at barnevernet forsøker å ta vare på barnets kulturelle bakgrunn.

Når det rapportens opplysninger om antallet rombarn som er under barnevernets omsorg, påpeker regjeringen at det ikke er klart om tallene gjelder norske eller tilreisende romfamilier.

Menneskrettskomissæren oppfordrer norske myndigheter til å gi den nødvendige støtten til romfamilier for å kunne oppdra sine barn og gi dem en utdanning.

- Selv om barnest beste må være høyeste prioritet i beslutninger om barnets velferd, bør omsorgsovertakelse kun være et tiltak man iverksetter når alt annet er forsøkt, står det i rapporten.

(Dagbladet): Ingen har flere verdensmestertitler i fotball enn Brasil. Ingen andre enn Brasil har deltatt i fotball-VM hver eneste gang det har blitt arrangert.

Og akkurat nå har ingen andre land like stor krise i den nasjonale fotballen som Brasil.

Én ting er den nasjonale ydmykelsen tyskerne påførte dem med 7-1 i semifinalen i deres eget VM, det er et sår som aldri vil gro i den brasilianske fotballbevisstheten, en helt annen ting er at Brasils fotballframtid nå står på spill.

I hvert fall om man skal legge til grunn den situasjonsrapporten New York Times publiserte for drøyt tre uker siden.

Konkurs

Der slår den amerikanske storavisa fast at åtte av tolv klubber i den øverste divisjonen henger etter med lønnsutbetalingene, og dersom vanlige økonomiske regler var lagt til grunn ville nesten samtlige toppklubber i den stolte fotballnasjonen vært konkurs.

I tillegg kommer det stadig færre på kampene, sponsorene uteblir og de unge, talentfulle spillerne selges så snart noen legger en håndfull dollar på bordet.

Ifølge New York Times forsvinner det 1200 brasilianske spillere ut av landet hvert eneste år. Ikke alle går til Barcelona eller Chelsea.

- Klubbene selger framtida si, sier sportskonsulent Amir Somoggi i Sao Paulo til avisa, og bruker eksemplene Everton Ribeiro og Ricardo Goulart som bevis.

De to unggutta, som vant ligagull med Cruzeiro i 2013 og 2014, er ryggraden i det landslaget som skal gjenreise Brasils ære i VM i 2018, spiller nå i henholdsvis De Forente Arabiske Emirater og i Kina.

Nytt lovforslag

På toppen av det hele kommer en skattegjeld ingen ser enden av. Klubbene har nemlig brukt forhåndstrekket av spillerlønningene til å fortsette å betale spillerne lønn i stedet for å betale inn skatteregningen pengene var ment til.

De brasilianske myndighetene lar ikke krisen gå upaktet hen. Et nytt lovforslag setter en maksgrense for hva klubbene kan bruke av penger på spillerlønninger.

Den maksgrensa er på 70 prosent av klubbens inntekter, og i tillegg til det ligger det krav om at alle offentlige krav som skatter og avgifter, i tillegg til lønningene, skal betales innen forfall.

Følger ikke klubbene disse reglene kan de kastes ut av ligaen, og klubbledelsen skal også bli strafferettslig ansvarlig for eventuelle brudd. Til gjengjeld får klubbene tjue år på seg til å betale inn den eksisterende skattegjelda de allerede har opparbeidet seg.

Alle er enige om at noe må gjøres med den nasjonale fotballen i landet, men det nye lovforslaget skaper likevel ingen entusiasme.

- Hvis det blir vedtatt blir det opprør blant klubbene, sier juridisk sjef i Atletico Mineiro, Lazaro Cunha.

• Saken behandles i disse dager i forskjellige instanser i Brasil. Det har blant annet vært gjennomført offentlige møter der klubbene og det brasilianske fotballforbundet har vært representert, men så langt er ikke det nye lovforslaget vedtatt.

CANNES (Dagbladet): Antagelig var det ment som et ettertenksomt øyeblikk for publikum, da rulleteksten etter «The Sea of Trees» kom til syne, og den sorgslagne Matthew McConaugheys nesten to timer lange reise til selvmordets rand og tilbake igjen, var brakt til ende. Men de første buingene tok til umiddelbart. Snart steg til et ustemt, støyende kor.

Den første, utbuede fiaskoen i Cannes 2015 var klar. Og det var en dratt Gus Van Sant som sammen med skuespillerne McConaughey og Naomi Watts stilte på en rimelig trykket pressekonferanse dagen etterpå, og ble spurt om hva han tenkte om den voldsomme reaksjonen.

- Jeg vet ikke. Kanskje var det noe rart med den spesielle visningen, sa Van Sant med blanke øyne.

At publikum i Cannes slipper følelsene løs og jubler, klapper, piper eller buer etter en visning, er en lang tradisjon. Så ulike filmer som den paddeflate «Da Vinci-koden» og mesterverket «Antichrist», som senere fikk behørig oppreisning, ble møtt med buing. Det går for å være en uomstridelig dom fra kompromissløse feinschmeckere, som ikke lar seg imponere av stjernenavn og store budsjetter.

Men sÃ¥ enkelt er det jo ikke. Kritikere og cineaster er ogsÃ¥ flokkdyr, og de er ikke uimottagelige for suggesjon. Selv har jeg alltid opplevd buingen i Cannes som distraherende, nÃ¥r jeg sitter og ikke ennÃ¥ har formet en ferdig følelse eller vurdering av det jeg har sett. Og nÃ¥r en film blir pepet ut og møtt med en bølge av frydefullt slaktende tweets etter første visning, kan det være krevende Ã¥ holde hardt pÃ¥ sin egen, muligens mer positive oppfatning – og motsatt. Cannes-publikummet er selvbevisst, de er klar over at de er de første i verden som fÃ¥r se betydningsfulle filmer som det knytter seg store forventninger til, og iblant virker det som det er noe lett poserende ved den nÃ¥deløse nedsablingen eller den heliumhøye euforien.

Ofte blir den umiddelbare responsen i Cannes korrigert av en films ettermæle. Den velspilte, men noe tunge «Foxcatcher», som fikk Cannes til å gi seg over for skuespillerprestasjonene til Channing Tatum og Steve Carell i fjor, fikk ikke en like lidenskapelig omfavnelse av filmverden for øvrig.

Men Cannes hefter ved en film likevel. Buingen er nå for bestandig en del av historien til «The Sea of Trees». Kritikere skriver om at dette kan være begynnelsen på slutten på den såkalte «mcconnaissansen», det blinkende geleddet av glansroller som Matthew McConaughey har gjort etter at han bestemte seg for å bli mer enn en sjangerhunk i såpeglatte romantiske komedier. Det toneangivende kritikerpanelet til Screen Magazine, som sender ut sin dom over konkurransefilmene i daglige utgaver som Cannes-publikummet kan pukke opp gratis, holder filmen på en rekordlav gjennomsnittsscore, 0,6 av 4.

«The Sea of Trees» er virkelig ingen god film. Men så dårlig er den heller ikke. Og reaksjonene på den ville garantert vært noe mer blandet om publikummet som strømmet ut i rivierakvelden etterpå ikke hadde vært så ettertrykkelig klar over at de hadde sett en film mange mente var så dårlig at de måtte hyle det ut.

Gus Van Sant og Matthew McConaughey er svært privilegerte menn. Men det mangehodede trollet i Cannes kunne de og alle andre som har opplevd det, godt fått slippe å slåss med.

(Dagbladet): Til vill jubel fra det bunadskledde folket som fulgte barnetoget i Stavanger, svingte et knippe kenyanske menn seg i takt med korpstrommene med sin helt særegne 17. mai-dans.Â

Nå tar klippet av det hele av på lokalavisen Tastavis sin facebookside. 

Overveldet av responsen

- Da jeg vÃ¥knet opp i dag ble jeg overveldet av hvor mange som hadde sett klippet, jeg er sikker pÃ¥ at det har spredt seg helt ned til Kenya nÃ¥, sier fotografen Bjørn Are Nibe.Â

For en side med 2500 likere, er det ikke hverdagskost å oppleve at en video blir sett over 26 000 ganger på under et døgn.

Nibe tror noe av forklaringen på den store responsen ligger i at folk er lei av å se de samme 17. mai-sakene år etter år; med bunader og værrapporter.

- Det er en enorm kulturforskjell som kommer til syne i videoen her, og det er fantastisk å se at det blir så godt tatt i mot, sier Nibe som også er redaktør og journalist for avisen. 

Omfavner kulturforskjeller

Flaggdebatten har vært et hett tema i Ã¥revis med store uenigheter i hvor vidt andre nasjoners flagg og tradisjoner skal tillates pÃ¥ nasjonaldagen.Â

Nibe synes det er viktig å omfavne kulturforskjeller, også i 17. mai-toget, og å la alle nasjoner som er tilstede få markere sitt land og tilhørende tradisjoner. 

Den kenyanske gruppen som kaller seg «Salvation Army» deltok i feiringen i forbindelse med et besøk på Frelsesarmeen i Stavanger.

Dansen de nå hylles for er en tradisjonell kenyansk dans, som ifølge Nibe spredte masse glede på nasjonaldagen i oljebyen.  

•Se video øverst i saken