CANNES (Dagbladet): «So, are you ready for love?», spurte min sidemann i kinosalen tørt, like før det ble mørkt. Det var ikke et spørsmål om å være klar for kjærligheten, men om jeg var tilstrekkelig forberedt på regissør Gaspar Noés «Love», som var spådd å være Cannes-festivalens mest seksuelt eksplisitte film siden Noés egen «Irréversible», som deltok i hovedkonkurransen her i 2002 og som fikk publikum til å flykte fra visningene på grunn av sin detaljerte og langvarige voldtektsscene.
Spådommen viste seg å slå til. «Love», som naturligvis er dagens samtaletema i rivierabyen, er historien om forholdet mellom Murphy og Electra, fortalt mellom Murphys angrende tilbakeblikk. I dem er det mer sex enn samtale. Også samtalene foregår som regel uten klær. Etter den lange åpningsscenen, der publikum får se de to masturbere hverandre i mange minutter og kamera sørger for at kjønnsorganene er det som er aller mest synlig, følger en rekke av seksuelle møter, trekanter, gruppesex, og alt for sikkerhets skyld i 3D. Litt over halvveis kommer et bilde som ser ut som om det er filmet fra innsiden av en kvinne og nedover, mens hun, du skjønner.
Et annet viser en ejakulering filmet rett forfra, slik at det som kommer ut, synes å flomme ut over publikum. Hovedrolleinnehaver Karl Glusmans kjønnsorgan har allerede blitt sammenlignet med en stige i stumfilmene av én kritiker, en sånn som veiver frem og tilbake og du stadig føler du må dukke for.
En film som «Love» kan ikke lages eller vises uten å bli beskyldt for å være spekulativ. Og Noé provoserer så klart helt bevisst ved å være så insisterende og eksplisitt, ved å skru opp lyden på de slafsende kyssene. Han er ute etter å få en reaksjon. Samtidig er det ingen tvil om at interessen hans for sex er dyp og genuin. Det virker som om han er helt på linje med sin egen hovedperson når han lar regissørspiren Murphy klage over at filmer i dag ikke viser virkelig, detaljert sex mellom to mennesker som faktisk er forelsket i hverandre.
Det er et poeng: Det seksuelt lokkende er til stede i nesten alle filmer, det være seg gjennom dvelende tagninger av veldreide kvinnekropper i trange kjoler eller samkvem i smigrende belysning som holder blikket festet over brystpartiet. Men så godt som alle stanser på terskelen før det virkelig direkte og klissete, dét overlates til pornografien, og Noés ektefølte irritasjon over dette er merkbar gjennom hele «Love». Han får den som ser på, til å spørre seg hvor grensene egentlig går og hvorfor.
Det er også interessant at han ikke viker unna forbindelsene mellom sex og vold: Murphy er besatt av Electra, i den grad at han blir truende overfor alle andre som synes å ville ha henne og på et tidspunkt går til angrep.
Samtidig er ikke «Love» egentlig så interessant som annet enn et eksperiment. Som med alt annet, et stevnemøte, et legebesøk, en familiemiddag, er sex i en historie noe som kan føles generelt og allment, eller noe som virker som om det ikke angår andre enn de som deltar. En halvtime ut i filmen skottet min sidemann med de lakonikse replikken ned på klokken, Nærmere slutten kvalte miin andre sidemann et sukk i det Murphy og Electra gjøv løs på hverandre på ny.
Noé har et poeng med «Love». Men hele filmen føles også mer som et poeng enn som en kjærlighetshistorie. Når det er så lite mellom samleiene, så lite dvale og så lite spenning, mister de mye av dét som ikke er sjokkeffekt. Det er seksuelt, men det er ikke nødvendigvis erotisk.