bilindustrien

Sprengte seg
Da alt var tapt, gikk Terboven den 8. mai 1945 om kvelden ned i bunkersen som han hadde fått bygd i hagen på Skaugum. Et fat med eksplosiver og liket av SS-general Wilhelm Rediess, som noen timer tidligere skjøt seg, var allerede båret på plass. Noen knokler, et forbrent jernkors og deler av brillene var alt norske politifolk etterpå kunne få skrapt sammen. En albue var intakt, og den hadde et karakteristisk brudd — som passet nøyaktig til beskrivelsen av skadene etter flyulykka sju år tidligere. Fire vakter — deriblant sjefen for sikkerheten — forklarte samstemmig at de hadde sett en full Terboven gå ned i bunkersen 20 minutter før det smalt.
Ingen var i tvil om at det virkelig var ham, og at han ikke på noen måte kunne ha overlevd. Noe av det siste han gjorde i levende live, var å få sin sekretær til å knuse de to små bystene på skrivebordet — nemlig den av Hitler og den av lille Inge. Han mumlet at hun skulle hilse kona, hvis hun noen gang støtte borti familien hans. Det fantes ikke noe selvmordsbrev eller en siste hilsen til kona og datteren.

Skalkeskjul
Terbovens ekteskap hadde knirket høyt allerede før krigen. Han giftet seg den 28. juni 1934 med Ilse, som var propagandaminister Josef Goebbels tidligere sekretær og elskerinne. Nazitoppen brukte bryllupsfesten som skalkeskjul for forberedelsene på de påfølgende dagenes brutale nedslakting av Ernst Röhm og et par hundre andre SA-topper. Datteren Inge kom til verden året etterpå — og skal ha vært gauleiterens øyensten. Ekteskapet knirket imidlertid høyt og verken kona eller datteren kom noen gang på besøk til Norge. Terboven sørget imidlertid for å se barnet så ofte som det var praktisk mulig, når han var på tjenestereiser til hjemlandet. Inge Terboven gjorde sin egen nazikarriere og endte opp som leder for kvinnebevegelsen i et stort område på Lüneburger Heide. Etter krigen, må mor og datter ha bodd fem-seks år under relativt kummerlige forhold i en leir. Først i 1951 melder de flytting til egen leilighet i Duisburg. Inge får jobb som sekretær i privat stiftelse.

Mot skilsmisse

På høstparten 1964 er Terbovens datter blitt en gift kvinne på 29 år. Hun har den to år gamle datteren Sibylle. Men ekteskapet med den 12 år eldre optikeren Horst går på felgene. Inge har akkurat oppholdt seg to uker hos mora si i nabobyen, da hun onsdag 7. oktober vender tilbake til Frankfurt. Et møte med ektefellen går dårlig, og hun tar med seg ungen og styrter på dør. Drapet ble oppdaget ved halv to-tiden natt til fredag, etter at Inge hadde ringt på døra hans og etterlatt et brev hvor hun skrev til ektemannen Horst (41) at datteren hans ikke lenger var i live. Nå ville hun ta med «barnet» – Inge var gravid i fjerde måned — og forlate denne verden.

Fant drept barn

En politipatrulje som brøt seg inn på rom 57 i Hotel Rex i Berliner Strasse, fant det livløse barnet i en seng.

Ved halv femtida om morgenen den aktuelle fredagen, forsøkte Inge å begå selvmord ved å kaste seg foran en personbil i nærheten av jernbanestasjonen i Frankfurt am Main. Sjåføren greide imidlertid å unngå sammenstøtet. Han fikk fatt i henne, mens hun var i ferd med å klatre opp på rekkverket til ei bru over elva Main — åpenbart for å hoppe i vannet. Dette greide mannen å forhindre, og han holdt fast i Inge Patz til politiet ankom.

Overfor kriminalsjefkommisær Knappik avla hun senere på dagen en omfattende tilståelse. Inge sa at hun ved 17-tiden om ettermiddagen hadde vasket datteren og lagt henne i seng, der hun sovnet. Plutselig hadde Inge fått en ide om at hun skulle drepe den lille jenta. Mens hun kvalte barnet med venstre hånd rundt halsen, la hun med den høyre ei pute over ansiktet. Noen få minutter senere konstaterte hun at Sibylle ikke lenger var i live.

Selvmordsplaner

En times tid senere hadde hun forlatt hotellet, og hadde virret rundt planløst i flere timer, mens hun forsøkte å beslutte seg til å ta sitt eget liv. Hun forklarte at at hun ikke kunne leve videre uten sin mann og var egentlig vendt tilbake for å forsone seg med ham. Men hun hadde inntrykk av at Horst heller ønsket en permanent oppløsing av forholdet. Derfor hadde hun onsdag morgen forlatt hjemmet og var — sammen med datteren – tatt inn på hotell.

-Terbovens tidligere sekretær — Gerda Hettich — fortalte meg under arbeidet med biografien om rikskommisæren, at det hadde skjedd det hun karakteriserte som «en tragedie» i familien, sier historikeren Berit Nøkleby.

Psykiatrisk behandling

Dokumenter som Dagbladet har funnet i det tyske riksarkivet, viser at Inge slapp unna en tiltale for drap — noe som i Tyskland automatisk ville medført livstidsstraff. I stedet ble hun dømt for vold med døden til følge og slapp unna med mindre enn et års fengsel, som stort sett var sonet i varetektstida. I mars 1965 fikk hun en sønn, som fengselsmyndighetene umiddelbart tok fra henne. Dette barnet hadde en alvorlig hjertelidelse og ble etter alt å dømme plassert hos fosterforeldre. Inge selv ble skilt fra ektemannen og gjennomgikk psykiatrisk behandling. På fri fot igjen, får hun nå en jobb i huset hos en rik grevinne som bor i nærheten av Frankfurt og ser ut til å klare seg på egen hånd i en liten leilighet inne i byen.

- Jeg hadde kontakt med henne tidlig på 90-tallet. Vi utvekslet brev og snakket et par ganger sammen på telefonen. Inge hadde bare vage minner om faren sin, og ville gjerne vite hvem han egentlig var. Hun ga meg også kopier av bilder fra familiealbumet, forteller Berit Nøkleby.

Overvåking

28.juni 1965 skriver en statsadvokat fra Frankfurt til det sentrale kontoret for etterforskning av forbrytelser begått i nazitiden. Han opplyser at enka etter den tidligere rikskommisæren i Norge — Ilse Terboven med bopel i Duisburg – skrev følgende i et brev til datteren Inge, som sitter i varetektsfengsel: «Pappa besøkte meg. Han har det bra og er frisknet til.» «Jeg må gå ut fra at denne passusen må dreie seg om Terboven, som for lengst skulle være død. Dette til informasjon», avslutter statsadvokaten.

Lever der Reichskommisar?
En statsadvokatfullmektig reagerer med det samme, og melder fra til delstatens kriminalpolitisentral om at det nå må undersøkes «om Terboven virkelig begikk selvmord — eller om hans død i Norge bare var et godt forberedt bedrageri». Referansen til «pappa» kan også rette seg mot en annen enn Inges kjødelige far, påpeker han. Den 22.september gikk det brev til Norges riksadvokat, Andreas Aulie, om at det i forbindelse med forundersøkelse til en mulig etterforskning omkring naziforbrytelser begått i Norge, ville det være nødvendig å få — «rutinemessig» – undersøkt om Terboven virkelig begikk selvmord. Han ba samtidig om å få oversendt en oversikt over hvilke forbrytelser han eventuelt kunne mistenkes for å ha begått i sin tid som rikskommisær — om og i så fall hvilke drap han kunne holdes ansvarlig for.

Lever tilbaketrukket
Den 14.10. oversender kriminalpolitisentralen i Hessen en «foreløpig rapport» til det sentrale kontoret for etterforskning av naziforbrytelser. «Enkefru T. bor tilbaketrukket og angivelig under veldig beskjedne forhold i en liten leieleilighet i Duisburg. De siste 10-15 årene har hun hatt en fast venn, som åpenbart er handelsreisende og av og til kommer på besøk. Vedkommende er 60-65 år gammel og liten av vekst. Han har grått hår og utmerker seg ikke med spesielt elegante antrekk. Fru T. pleier for øvrig å reise til Syden på ferie en gang i året. Hun kommer alltid brun hjem», melder politiets etterforskere i Duisburg.