KØBENHAVN (Dagbladet): – Ved grensa strømmet dansker i alle aldre mot oss mens de ropte «velkommen hjem» og kastet blomster, erindrer Bernt H. Lund: «Men vi er nordmenn», svarte vi. «Velkommen hjem alligevel», ropte folkemassen.
Det ble sunget dansk nasjonalsang og en og annen eksfange fikk trøbbel med tårekanalene – og magen, etter mengder av mat, melk, øl og glede. Nå ventet det en ukes opphold i dansk leir, før nordmennene ble sendt videre til Ramløsa i Sverige.
Norsk-danske planer
Redningen hadde hatt en dramatisk forhistorie. Den danske admiralen Carl Hammerich – gift med en norsk kvinne – dro vinteren 1944-45 til Stockholm for å snakke med den norske diplomaten Nils Chr. Ditleff.
De to ble enige om at de tusenvis av fanger – med eller mot Londons vilje – måtte reddes før Nazi-Tyskland brøt totalt sammen.
Det var snakk om 11 000 mennesker. De ble enige om å sende en dansk armada sørover fra Jylland.
Svenskene overtar
Men noen dager senere kom Svensk Røde Kors på banen.
Kongens sønnesønn Folke Bernadotte ville personlig ta på seg ledelsen.
Ditleff så at han her hadde samarbeidspartnere med kontakter på høyeste plan i Sverige og Tyskland. Danskene måtte derfor fortsette sine planer på egen hånd.
Dramatisk
- Den norske diplomaten Niels Christian Ditleff er en av de virkelige heltene i spillet om redningen av norske og danske fanger fra konsentrasjonsleirene. Han fikk interne informasjoner direkte fra den norske kretsen rundt Wanda Hegel – som holdt til utenfor Berlin og som hadde direkte kontakter inn til nordmennene i Sachsenhausen, forteller forfatteren Egil Ulateig i den nye boka «Freden».
Nordmenn i både Berlin og Stockholm ble livredde på konsentrasjonsleirfangenes vegne, da de fikk høre at allierte myndigheter hadde lagt ned forbud mot alle forsøk på å hente dem ut.
De skulle bli hvor de var til krigen var overstått. Alle informasjoner viste at dette ville koste mange av dem livet. Mange risikerte å bli likviderte i siste øyeblikk, andre ville bli sendt på dødsmarsjer rundt i landet – mens krigshandlinger og mangel på medisiner og mat ville koste ytterligere flere av dem livet.
Dansk tjuvstart
Danskene hadde sine egne å tenke på. Høsten 1943 var 481 jøder sendt til Theresienstadt, samtidig med at 150 kommunister kom til Stutthof. Et år senere ble 2000 politifolk anholdt og deportert. Ytterligere 3000 var av politiske eller andre årsaker – landet i konsentrasjonsleir eller fengsel.
Myndighetene i København ville rett og slett ikke vente og se om de allierte kom til å redde dem – og tok ikke sjansen på å overlate noe til svenskene.
Kostbar nødhjelp
Sosialdepartementet i København turnerte av de økonomiske sidene av prosjektet. Allerede fra tidlig i 1943 var det her de store sendingene med mat og hjelpemidler til norske tysklandsfangene ble finansiert. Disse ble livsviktige for overlevelsen, og ingen verken av fangene eller hos tyskerne kom i tanker om at det slett ikke var Danmarks Røde Kors som sto bak denne humanitære hjelpen.
Danske myndigheter betalte også for digre nødhjelpsendinger med mat til den norske sivilbefolkningen.
Det Internasjonale Røde Kors beskjeftiget seg prinsipielt bare med krigsfanger – og ville ikke ha ansvaret for folk som var sendt til leir på grunn av rase, tro eller politisk ståsted.
Første akt
Det var ikke småpenger som ble sluset gjennom danske statsbudsjetter og forbi tyske okkupanter. Arbeidet ga allerede i desember 1944 resultater, da det ble gitt grønt lys for å evakuere 200 syke politifolk fra Buchenwald.
De hadde med alt hjemmefra: Fire store busser, tre store ambulanser, en lastebil og en personbil – alle drevet av generatorer som ble fyrt med ved.
Mat, brennstoff, drikkevann, såpe, toalettpapir, spyposer, gryter, skjeer, lommelykter, 400 flasker pils fra Carlsberg, en kasse ålborgakevitt til å bestikke tollere med, sto på lista over nødvendigheter.
Før Folke Bernadotte nådde å sette en fot på tysk jord, hadde danskene gjennomført 10 ekspedisjoner og hentet nesten 600 av sine egne. Men da svenskene ankom basen utenfor Hamburg, fikk danskene en kald skulder. De var overflødige. Så mange av dem valgte å reise hjem.
Fantastiske svensker
Mot moderne bensinbusser og en offisiell tillatelse fra SS-sjefen Heinrich Himmler, hadde ikke danskene mye å stille opp.
Danske historikere synes også å være enige om at selve oppdraget med å hente ut fangene fra alle hjørner av det tyske riket, ikke kunne vært gjennomført av «Jyllandskorpset». De hadde rett og slett ikke folk og utstyr.
Alle de frivillige svenskene satte liv og helse på spill, der de kjørte på utbombede veger og hele tida måtte frykte luftangrep fra allierte jagerpiloter.
Den svenske operasjonen startet 9. mars 1945 med 75 busser og 280 frivillige hjelpere. Først hentet bussene de store norske kontingentene i Sachenhausen og Dachau, siden rundt omkring i resten av Tyskland.
Grusomt møte
- Jeg var i den første hvite bussen som den forlot Sachsenhausen – og dermed blant de første som ankom leiren Neuengamme utenfor Hamburg. Her måtte jeg delta i ryddingen av ei brakke med flere hundre dødssyke franskmenn. De var glade og trodde at de nå ble reddet. I virkeligheten ble de kjørt til langt verre leirer, slik at vi skulle få overta brakka deres. Det var helt forferdelig og det må ha vært et brudd på rødekorsprinsippet om ikke å gjøre forskjell på folk, sier Bernt H. Lund (91) fra Oslo.
Etter fire ukers venting under svensk oppsyn i Neuengamme kom omsider beskjeden som alle hadde ventet på. Gauleiter Karl Kaufmann ga sin tillatelse til å bringe skandinavene til Sverige.
Danskene ordner opp
- Men da denne meldingen kom, var storparten av de svenske redningsfolkene reist hjem – og hadde tatt med seg mange av kjøretøyene. Danskene reagerte lynhurtig. Nærmest over natta ble all rutetrafikk på Fyn og i Jylland innstilt, slik at bussene kunne sendes sørover.
Private fiskebiler ble malt hvite og rigget til med båreplasser. Frivillige sjåfører, pleiere, leger og andre hjelpere stilte opp på få timers varsel.
«Jyllandskorpset» rykket ut, og den 18. april begynte de fullsatte kjøretøyene å trille nordover mot danskegrensa, forteller historikeren Hans Sode-Madsen, som har skrevet flere bøker om temaet.
Nytt fokus
- Med utstillingen som den 15. juni åpner her på Kulturhistorisk Museum i København, setter vi mer fokus på redningsmenneskene enn på dem de reddet, sier kurator Mette Boritz på Nationalmuseet i København.
- Det hele blir finansiert av et fond, som ble opprettet av Christian Helmer Jørgensen – en av dem som i 1945 ble hentet hjem fra en leir. Vi har fått noen føringer. Den ene er at begrepet «medborgerskap» skal gå igjen. Utstillingen er bygd opp for å gi dagens unge et bilde av datidens Danmark – og av de prøvelser som møtte de frivillige da de kom til Tyskland. En av oppgavene for oss, ble dessuten å oppspore sjåfører fra den gang. Det var ikke enkelt, men vi fant fire gjenlevende. Og vi fikk henvendelser fra barn og barnebarn av 300 frivillige hjelpere. Det har strømmet inn med dagbøker, brev, bilder og gjenstander.
- Vi ser som felles trekk, at de mange dramatiske og ofte brutale opplevelsene fra ukene i Tyskland, var noe som satte dype og livvarlige spor hos mange. Noen av dem fikk etterpå en diplom med tilhørende medalje på brystet – og dermed skulle hele greia være glemt.
- Men mange måtte slåss med indre demoner, dårlige minner, vonde drømmer — og følelsen av at de ikke hadde rett til å opptre i noen offerrolle. Opplevelsene skulle heller ikke snakkes om, så derfor ble de i stedet liggende som en klam hånd over mange familiers hverdag, forklarer Mette Boritz.
Dansk-norske vennskap
- På mange takkebrev og fra senere korrespondanse, ser vi også at det oppstår livslange vennskap mellom de danske redningsfolkene og de norske som ble hentet.
Mange tidligere fanger skrev til Danmark og inviterte på gratis ferie i Norge.
Èn sendte takkekort til den lille jenta som sto rett bak grensa og stakk inn en blomsterbukett til en utmagret nordmann i et bussvindu.
Hun hadde nemlig skrevet adresse på en vedlagt lapp. Totalt har vi mottatt 400 slike skriverier og gjenstander – mange av dem til odel og eie, sier kurator Boritz:
- Og vi har faktisk også fått låne Folke Bernadottes uniform fra Armemuseet i Stockholm. Men den er ikke det viktigste på denne utstillingen, smiler Mette Boritz.
Ikke korrekt
- Det var selvfølgelig ikke korrekt at Folke Bernadotte fikk det til å se ut som en rent svensk redningsaksjon. Men – først og fremst – han var vår redningsmann, og umiddelbart etter krigen ønsket vi rett og slett ikke å kritisere ham, medgir Bernt H. Lund.
- Jeg håper at den nye oppmerksomheten omkring de Hvite Bussene – med utstilling og bok – vil vri fokus mer over på de danske hjelpernes innsats – og den prisen mange av dem betalte etterpå, sier historikeren Hans Sode-Madsen.
