bilindustrien

DET psykologiske forspillet til toppkampen mot Rosenborg fungerte muligens ikke akkurat som Odd-trener Dag-Eilev Fagermo hadde tenkt seg:

- Rosenborg er bare et kontringslag som har ballen lite i mange av kampene. Det er ikke bra nok til å vinne Tippeligaen, sa Fagermo til TV2 før kampen i Skien:

- Vi er det beste laget i Norge når det gjelder etablert angrepsspill, fortsatte Odd-treneren, og så kom han med en sammenligning mellom Odd fra Skien og FC Barcelona fra forrige seriekamp som var til å misforstå:

- Ballbesittelse 70/30. Det er jo Barcelona-nivå.

ET godt Rosenborg-døgn etterpå fikk det trøndernes høyrekant Pål Andre Helland til å lure på om den samme Fagermo er vel bevart. Det er han nok; Odd-trener vet sånn omtrent hva han gjør når han sesong etter sesong taler småklubbenes sak med maks volum mot de Tippeliga-konkurrentene som har betraktelig mer penger.

Eller som Fagermo kontant sa det i samme intervju på spørsmål om han kunne gjort det bedre enn RBK med 100 millioner kroner mer i budsjett:

- Helt klart. Ingen tvil. Det hadde holdt med 10 millioner. Såpass selvsikker er jeg.

DET skal heldigvis mer til enn et 1 – 2 nederlag mot RBK hjemme i Skien, for å rokke på den selvtilliten. Fagermo og Odd sin suksess de siste årene baserer seg på trygghet både på det å bygge toppklubb og det å sikre en effektiv spillestil.

For et provinslag som fikk sin første medalje i Tippeligaen så seint som i fjor, går det greit å tape en enkelt hjemmekamp mot Norges ledende fotballklubb. Det utfordrende er å holde fast på en fornuftig filosofi både i gode og  trøblete fotballdager. Da hjelper det å jobbe mot et Barcelona-nivå i det å beholde ball.

FOR Dag-Eilev Fagermo har aldri sagt at Odd spiller sin angrepsfotball som Barcelona. Da hadde han muligens ikke vært fullt så godt bevart, og garantert ikke så suksessrik:

•• Fagermos lille Odd har aldri hatt råd til å samle de offensive spillere som i kraft av sitt nivå på ett sekund eller to kan endre ballbesittelse til målsjanse.

Det er derfor laget hans i stedet er så strengt strukturert. Det kan gjerne holde ball i lange perioder som i går mot RBK (66/34 i favør Odd) eller la begge indreløperne (Jone Samuelsen/Fredrik Nordkvelle) utfordre med ball inn mot boksen, men masterplanen er hele tida å søke en dobling på kantene med innlegg i retning hodesterk spiss.

ANGREPSPLANEN må være så stram i en klubb som ensidig har trent seg til framgangen. Seinest i den startoppstillingen som valset over RBK i den første halvtimen var det seks regionale spillere.

Det er denne forutsigbarheten som har gjort gamle Frode Johnsen så effektiv etter hjemkomsten fra Japan, og som har hjulpet Oliver Occean til et sterkt come back i Tippeligaen. Begge er typen utpreget hodesterke spisser du ikke har sett så mange av i Barcelona de siste sesongene. Der var det jo tidvis ikke engang en tradisjonell spiss under Pep Guardiolas aller beste dager i klubben.

SLIK er angrepsfotballen til Barcelona og Odd vidt forskjellig. Der den store spanske har trent inn ballhold for å gi stjernene maksimale muligheter til å bruke ferdighetene sine, har den lille norske ballhold med et klart definerte mål. Sånn må det bli når ferdighetene spiller for spiller er begrenset selv sett i forhold til norsk elitenivå.

Samtidig er det ok om Fagermos mer eller mindre medfødte kjekkaseri ikke tar vekk oppmerksomheten fra hans åpenbare trenerkvaliteter. Nettopp det at Odd-skolen fra A-lagstrener og nedover produserer regionale spillere med evne og forståelse til å holde ball i laget, gjør at klubben i stand til å angripe som den vil også mot ressurssterke RBK.

Det er en fotballbragd det hverken går an å snakke vekk eller misforstå.

PS) Odd er en av Norges eldste fotballklubber og har historisk sett bra med både seriemedaljer (4)  og cuptriumfer (12). Først da fotballen ble en pengesport fra midt på 1980-tallet, slet Skiens-laget med å følge de beste. Det skjedde altså ikke i seriefotballen før med bronsemedaljen i fjor.

 

(Dagbladet): På torsdag går hele Storbritannia til valgurnene i det som av flere har blitt omtalt som et «av de mest spennende valgene i Storbritannias historie».

Også i år virker det til at økonomien blir det som veier tyngst når britene skal velge seg en leder for de neste fem årene, og her står Labours Ed Miliband og David Cameron på to forskjellige fronter.

Noe de to bildene øverst i saken illustrerer godt, men én av dem faller litt igjennom.

«Snobb»

Statsminister Cameron ble langt på vei latterliggjort da det dukket opp bilder av ham der han spiser en pølse i brød med kniv og gaffel. Britisk presse lot naturlig nok ikke muligheten gå fra seg til å framheve det faktum.

«Statsministeren er tydeligvis så stolt av å være snobbete at han var tilfreds med å spise ei pølse i brød med kniv og gaffel foran et helt kobbel av fotografer», skriver Daily Mail.

Jan Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder, sitter og venter på flyet sitt til London når Dagbladet ringer ham.

- Dette er et bilde som handler om klasseforskjeller. Her tegnes det et bilde av Cameron som den «poshe» overklassegutten, sier han.

Dette var igjen et bilde som kom kort tid etter at den politiske rivalen Miliband hadde hatt en noe uheldig fotoseanse med en et bacon-smørbrød, og både journalister og eksperter spekulerte i om bildet ble tatt for å distansere Cameron fra «mannen i gata»-stempelet.

- Veldig veldig latterliggjort

Miliband, som selv lanserer seg selv som en «arbeidernes mann», gjorde et forsøk på å vise velgerne at han ikke lever et liv i overflod, og ble på BBC portrettert sammen med kona på et lite kjøkken hjemme hos seg selv med en kopp te.

Det som derimot ikke kom fram av reportasjoen var at dette var Miliband-familiens andre kjøkken, noe som ble avslørt på Twitter av gudmoren til et av parets barn.

- Han ble veldig veldig latterliggjort. I ettertid var ordlyden «Hva er dette?! Har han ikke mer politisk kløkt så bør han la være å stille opp på slike reportasjer», sier Mustad.

Han sier videre at han ikke synes Miliband har lykkes nevneverdig med å selge seg selv som en «mannen i gata».

- Han har trukket seg enda lenger opp på venstresiden, men som en «folkets mann» synes jeg han har falt fullstendig igjennom. Ikke bare i form av det nevnte bildet, men han klarer ikke å virke troverdig når det kommer til å ta arbeidernes bekymringer på sine skuldre og å lette på den vanskelige økonomiske situasjonen, sier han.

- Ikke tilpasset en koallisjon

De siste fem årene siden valget i 2010 har britene måttet finne seg i å leve med en koallisjonsregjering – den første siden før krigen. Det har ikke bare vært en positiv erfaring.

- Det politiske systemet i Storbritannia er ikke tilpasset en koallisjon. Det langt større sprik i landskapet og langt flere partier enn det som ligger til grunn for topartisystemet som gjennomsyrer hele Westminster, sier Mustad.

Men selv om de to partilederne lanserer seg selv som veldig forskjellige, er ikke forskjellen i den økonomiske tankegangen så voldsomt stor om vi skal tro Mustad.

Storbritannia ble truffet hardt av finanskrisen i 2008 og 2009, og under Cameron har britene snørt inn beltet og spart for å komme ovenpå igjen.

- De konservative har vært flinke til å påpeke at det er Labour som har skuslet bort pengene deres. Fra 2010 til 2015 har de kuttet enormt i offentlige utgifter, noe de akter å fortsette med. Miliband har sagt at han akter å bremse innsparinga litt, men partiet hans scorer samtidig lavt på meningsmålingene når det kommer til økonomisk styring, sier Mustad.

«Klin umulig»

Det ser etter alle solemerker ut som om ingen av partiene vil få flertall alene denne gangen heller, og det går mot fem nye koallisjonsår på den andre siden av Nordsjøen.

Mustad sier at det «klin umulig» å si noe konkret om hvordan det ender når stemme er talt opp, men har likevel en liten spådom.

- Jeg tror De konservative blir størst. Da blir det opp til Cameron å komme med førsteutkastet til et regjeringsforslag, men jeg vet ikke om Liberaldemokratene tør fem nye år i regjering med tanke på hvor stor del av oppslutningen de har mistet. Da kan Cameron plutselig stå der uten noen sterk allianse, og Miliband kan få muligheten. De har langt flere allierte, sier Mustad.

Ingen av de to statsministerkandidatene har imponert Mustad nevneverdig i valgkampen. En som derimot har det er 44 år gamle Nicola Sturgeon, leder for Det skotske nasjonalistpartiet.

- Hun må rett og slett lovprises. Jeg er virkelig imponert over det hun har fått til, sier han.

ÅLESUND (Dagbladet): Etter at Trond Fredriksen og Karl Oskar Fjørtoft tok over treneransvaret i AaFK for en knapp uke siden, har spillergruppen blitt enda mer sammensveiset.

De tidligere AaFK-spillerne virker å basere sin filosofi på å dyrke fellesskapet og spille hverandre gode.

Ivar Morten Normark dyrket kjærligheten i sin periode som AaFK-trener. Nå virker det å være spor av dette også i lederstilen til Normaks eks-elever Fredriksen og Fjørtoft.

Det kom til uttrykk allerede før gårsdagens kamp mot Bodø/Glimt var i gang. Få minutter før kampstart gikk Fjørtoft rundt til spillerne og ga en god og varm klem.

- Vi har selv spilt på dette nivået og på dette laget. Vi er opptatt av å ha et nært fohold til spillerne og gjøre alt hva vi kan for at de presterer best mulig, forteller Fredriksen til Dagbladet.

- De viser mye følelser og setter fellesskapet i sentrum. De er flinke til å engasjere og si de rette tingene til oss spillerne. Trond og Karl Oskar både motiverer og skaper trygghet, forteller AaFK-spiss Mostafa Abdellaoue.

Klemmen glapp

Kanskje bidrar det nye klemmeritualet til å skape denne tryggheten. Men ikke alle fikk kjenne Fjørtofts varme kinn før kampstart.

- Fikk alle andre klem? spør Grytebust når Dagbladet tar opp temaet.

- Det fikk ikke jeg, sier AaFK- og landslagskeeperen, før han ler.

Han synes det ikke er spesielt merkelig å ha to tidligere lagkamerater som trener og sjef.

- Jeg spilte sammen med Trond i tre år og Karl Oskar i ett år. Men det har jeg egentlig ikke tenkt så mye over. Det føles ikke unaturlig ut, og jeg har ingenting imot om de blir en permanent trenerløsning, forteller Grytebust.

Drømmer om fotball

Selv om klemmen glapp for Grytebust, var det ingen baller som glapp under gårsdagens kamp.

Det gledet Fredriksen stort. Men til tross for to seirer på to forsøk, vil han ikke definere seg selv som en suksesstrener.

- Det er for tidlig å si, men jeg føler at jeg har lagt inn en god søknad. Akkurat nå er det utrolig gøy å være trener, men alt er fortsatt veldig ferskt. Vi har kun hatt to treninger sammen, minner AaFK-treneren om.

- Jeg har ikke rukket å tenke på noe annet enn på kampene mot Vålerenga og Glimt etter at jeg ble hovedtrener. Til og med om natta har jeg tenkt på disse kampene. Jeg har drømt om fotball, forteller Fredriksen.

Fredriksen og Fjørtoft har funnet tilbake noe av entusiasmen i fotballbyen Ålesund etter at byen virket helt død og likegyldig i AaFKs første kamper.

- Entusiasme er veldig viktig, men jeg skal ikke ta æren. En god leder skal få det beste ut av det alle. Jeg prøver å gjøre de andre best mulig, sier AaFK-treneren.

(Dagbladet): En karikaturutstilling i Garland Texas ble i natt forsøkt angrepet av to bevæpnede menn.

Arrangøren, den kontroversielle bloggeren Pamela Geller, kaller hendelsen et angrep på ytringsfriheten. På samme måte som terrorangrepene i København og Paris.

- Vi trodde det var en mulighet at islamist-jihadister ville slå til. Så vi brukte titusenvis av doller på sikkerheten, sier Geller til Dagbladet.

Tegnekonkurranse

Arrangementet skapte store overskrifter allerede før angrepet. Det fordi Geller er kjent for sine utgående uttalelser mot radikal og politisk islam. Hun har blant annet vært med på å starte en organisasjon kalt «Stopp islamiseringen av Amerika», som også sponset konkurransen. Gruppa har av kritikere har blitt kalt en antiislamsk hatgruppe.

Arrangementet i Texas var en kombinasjon av en utstilling av karikaturer og en tegnekonkurranse – med en premie på 10 000 dollar for den beste karikaturen av Muhammed.

De hadde fått inn flere hundre innlegg.

- Denne hendelsen viser hvor viktig arrangementet vårt egentlig var. Ytringsfriheten er under voldelig angrep her i vår nasjon, sier Geller til Dagbladet.

En sikkerhetsvakt ble skutt i beinet før de to angriperne ble stoppet og skutt på parkeringsplassen utenfor Curtis Culwell Center i Garland.

Karikatur-debatten

Debatten om Muhammed-karikaturer har også rast her i Norge, seinest etter angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar. De hadde mang en gang karikert profeten, tross bildeforbudet i islam. Muslimske ledere i Norge har tidligere påpekt at ytringsfriheten kommer med et ansvar og at det bør tas hensyn til at folk føler seg mobbet.

Charlie Hebdo-karikaturene førte til store demonstrasjoner i flere muslimske land. 60 prosent av Tsjetsjenias befolkning, hele 800 000 mennesker, marsjerte i januar mot Charlie Hebdo. Palestinere sprayet protester på veggene til det franske kultursenteret i Gaza by. Også i Pakistan, Niger, Algerie og Mauritania var det demonstrasjoner.

Lederen for Islamsk Råd Norge har tidligere sagt at muslimer ikke vil begrense ytringsfriheten, men at det bør være rom for å forstå at profeten Muhammed har en særskilt plass i islam.

– Når man først velger å gjøre det, så framstiller man en person som er sentral i islam og muslimsk tro som en terrorist, en hund, en gris. Hvorfor gjør man det? Med ytringsfrihet følger også et ytringsansvar. Vi har ikke ubegrenset ytringsfrihet, heller ikke i Norge, sa Mehtab Afsar til Dagbladet i januar.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg mente derimot at det er greit å karikere Muhammed.

- Hvilken rett har vi til å krenke alle verdens muslimer på denne måten? spurte regissør Erik Poppe om norske avisers publisering av tegningene.

«Krig» mot ytringsfriheten

Dagbladet valgte å trykke noen av karikaturene av profeten på forsiden etter angrepet på Charlie Hebdo.

- Vi må naturligvis forklare lesere og brukere på nett og papir hva saken egentlig dreier seg om — og da er det å vise tegningene naturlig. Alt annet enn publisering ville vært feigt og galt, sa Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen da til DN.

- Det ligger en tanke bak at trykkingen av slike tegninger skal være relevant, det må ha kontekst. Vi trykker ikke tegninger bare for tegningens skyld, sier Markussen.

På sine nettsider skjeller Geller nå ut den britiske avisa Daily Mail, fordi de i en historiene om angrepet i Texas hadde redigert bort karikaturene på bildene fra skytingen.

Geller hevder nå at «krigen har kommet» til USA.

- De voldelige angrepene på ytringsfriheten som vi har sett nå nylig, i Paris og København, har nå kommet til USA, sier hun til Dagbladet.

(Dagbladet): Lørdag 9. mai skal Russland feire 70-årsdagen for seieren over Hitler-Tyskland.

Feiringen foregår tradisjonelt med store deler av den russiske eliten samlet i Kreml, og med en storstilt militærparade på Den røde plass.

Ifølge BBC, kommer paraden til å bli den største som noen gang er arrangert på Den røde plass.

For en uke siden publiserte det russiske forsvarsdepartementet bilder fra forberedelsene til paraden. Der ga Russland også en snikkikk på sin nye stolthet Armata T-14.

- Store forventninger

Stridsvogna skal ifølge rapporter være blant «verdens mest sofistikerte krigsmaskiner». Den skal på sikt fungere som den primære stridsvognen for russiske bakkestyrker.

Det russiske forsvaret forventer å ta i bruk om lag et trettitalls stridsvogner av denne typen i løpet av 2015, og investeringen er en viktig del av den massive opprustingen av det russiske forsvaret Putin har iverksatt.

Innen 2020 skal tallet være oppe i 2300 stridsvogner, skriver Washington Post.

- Det er store forventninger til Armata. Spesielt ettersom dette verken er snakk om en redesign eller oppgradering, men en helt ny stridsvogn, har den russiske militæranalytikeren Pavel ­Felgenhauer uttalt.

15 000 soldater

Det er ikke tilfeldig at Putin har valgt 9.mai-paraden til å presentere sitt nye supervåpen. Dette vil være en dag hvor verdens øyne er rettet mot Moskva, og en rekke statsledere vil være til stede. Og Putin sparer ikke på kruttet.

Ifølge BBC, vil paraden bestå av blant annet:

• 15 000 russiske soldater
• 1 300 utenlandske soldater fra blant annet Serbia, Kina og India
• 200 kjøretøy og stridsvogner
• 150 jagerfly

Mange avbud

Men oppmøtet vil nok ikke være like stort som Putin hadde håpet.

Han hadde opprinnelig invitert 68 statsledere til Moskva for å markere dagen, men mange vestlige og sentral-europeiske ledere kommer til å glimre med sitt fravær.

Blant de som har takket nei, er vår egen statsminister Erna Solberg:

- Vi beklager at Norges statsminister Erna Solberg har funnet det umulig å akseptere invitasjonen til Moskva, sa presseattaché Andrej Kulikov ved den russiske ambassaden i Oslo til NTB i slutten av mars.

Iskaldt forhold

Årsaken til at mange statsledere ikke ønsker å delta, er primært det iskalde forholdet mellom Russland og Vesten.

Putin kritiseres sterkt internasjonalt både for hans økonomiske styring innenlands og for hans aggressive utenrikspolitikk, blant annet krigføring i Ukraina.

Som Dagbladets Morten Strand skrev i en kommentar forrige uke:

«For to år siden ville det vært naturlig at mer enn halvparten av stats- og regjeringssjefene i NATO var til stede på et slikt arrangement. Alle EU-land, og blant annet Norge, sender bare sin ambassadør til seiersparaden på Moskvas Røde plass, for å se på den største demonstrasjonen av russisk militær styrke siden sovjet-tida. Litauen nekter til og med å sende sin ambassadør.»