bilindustrien

ISTANBUL (Dagbladet): Den tyrkisk-pakistanske bakeren  nikker mot bakdøra i det lille restaurantlokalet der vi har søkt tilflukt.

Han senker stemmen:

- Now you run. Now you run away.

Det vi må anta er en tyrkisk menneskehandler vil ha tak i oss for å stoppe denne saken. Han er rasende. Og har tilkalt forsterkninger.

Vi smetter ut bakdøra og beiner oppover veien.

Flukten

Vi aner ikke hvor vi løper, tenker bare at vi må komme oss vekk fra hovedveien. Vi tar til høyre, inn en litt mindre vei – som viser seg å være veldig lang og helt rett.

Vi løper alt vi har opp veien og får omsider tatt til venstre. Vi ser butikker noen hundre meter foran oss. Vi roer ned tempoet litt for både å få igjen pusten og – om mulig – å vekke litt mindre oppmerksomhet. Til slutt smetter vi inn i en liten frisørsalong, der vi får innehaveren til å bestille drosje.

Fotografen tar like gjerne en hårklipp – frisørkappa er fin kamuflasje. Journalisten krøker seg sammen innerst i lokalet – til drosja til slutt kommer. Vi dumper inn i baksetet, låser dørene fra innsiden og får sjåføren – en ung kjederøykende fyr med bling i øret, som ikke har noe imot å gi på litt ekstra, til å kjøre det han er kar om.

Vi spør oss: Hvordan i alle dager kom vi hit?

Bakeren

Vi var i Istanbul, for å finne ut hvordan den syriske flyktningekatastrofen påvirket Tyrkias største by. Vi fikk tips om at området Saadetdere, en times kjøring fra Taksim-plassen, hadde tatt imot et stort antall syriske flyktninger. Drosja slapp oss av på et lite torg i det nedslitte området – som er langt ifra det eksotiske, lokkende turistmålet Istanbul både fysisk og stemningsmessig.

Det første vi må klare er å finne noen som snakker engelsk. På torget ligger det både en matbutikk, en eiendomsmegler, en baker og en liten restaurant. De to førstnevnte kan ikke hjelpe oss, men hos bakeren får vi full klaff.

- Syrere? Der. Det er syrere der, sier han. På et svært gebrokkent, men desto mer energisk engelsk, mens han peker og veiver mot huset på andre siden av torget. Det er et rødt leilighetsbygg med tre etasjer og en kjeller. Bakeren jogger fram fra bak disken og stiller seg i inngangsdøra si og peker:

- Det er 100 syrere der. I kjelleren, i kjelleren, sier han.

- Og der er tre av dem.

Tre unge menn gående over plassen. De er forsøksvis stillig kledd med boyband-sleik og skinnjakke. Men de er skitne, og slitne i øynene. Etter noen sekunders nøling og stotring på vekselvis arabisk og svært sporadisk engelsk inviterer de oss med opp.

Leiligheten

De tre syrerne tar oss med inn ei dør på baksiden av bygget, opp to trapper og inn gjennom ei dør til. Der åpenbarer det seg en leilighet på omkring femti kvadratmeter, fordelt på et lite kjøkken og to rom som fungerer som kombinert stue og soverom, med slitte sofaer og gulvet fylt av madrasser. Totalt 15 unge syriske menn bor i leiligheten

- Vi er fra Aleppo, sier en av dem, som presenterer seg med Mohammed.

- Vi rømte fra Assad og fra IS. Vi har vært her et års tid, sier han og viser Dagbladet inn i en av de to soveromsstuene.

Guttene byr på syriske sigaretter – vi sier nei takk. De virker nesten lettet over at noen utenfra vil høre på historiene deres. De forteller at alle var studenter på universitetet i Aleppo, og at de ville bli henholdsvis lærer, lege, ingeniør og elektriker. For et år siden var bombingen så intens, og ødeleggelsene så enorme, at gjengen bestemte seg for å flykte for å skaffe seg en jobb i Tyrkia og flykte fra det som en gang var en av Midtøstens flotteste byer.

Mange av dem opplevde at husene de bodde i ble bombet i stykker. Men alle har fortsatt slektninger hjemme i Aleppo, som de nå prøver å forsørge med tyrkiske penger.

- Det var så vakkert der. Vi håper fortsatt å kunne reise tilbake og begynne å bygge opp igjen byen vår, sier lærerstudenten Mohammed Nour.

Smuglerruta

- Vi kom i kontakt med noen som kunne frakte oss til Istanbul. Noen av oss ble fraktet fra Aleppo via Adana og Ankara. Resten via Gaziantep og Kilis, sier en tidligere lærerstudent som presenterer seg som Abdul.

At ruta fra Aleppo via Kilis til Gaziantep frekventeres av menneskesmuglere har Dagbladet selv dokumentert de siste dagene. Med egne øyne så vi hvordan fremmedkrigere ble fraktet illegalt inn i Syria, og flyktninger kom andre veien. Knutepunktet i trafikken var bussterminalen i Kilis, få minutter fra Syria – noen timers kjøring fra IS-hovedstaden Raqqa – der smuglerdrosjene hadde sin egen faste plass og menneskesmuglerne opererte åpenlyst.

- Hva slags folk var det?

- Det var mafia. Menneskehandlere, sier elektrikeren Samir.

- Hvor mye betalte dere?

- Vi betalte totalt 110 dollar per person for hele reisen. Nå betaler vi 600 lira (1900 kroner) i måneden i husleie. Det er dyrt, når vi tjener 200 dollar i måneden hver. Også må vi jo sende penger hjem også.

- Hvor jobber dere?

- I restauranter og i klesfabrikker. Men det er helt hemmelig, ingen vet at vi jobber der.

- Hvordan blir dere behandlet?

- Vi blir ikke behandlet bra her i Tyrkia. Det er håpløst hele greia. Men vi har ikke noe valg.

Mafiaen kommer

Guttene takker for besøket med håndtrykk og klemmer. Og det er da vi kommer ut på det lille torget igjen at det blir opphetet.

Vi går innom bakeren for å takke for hans uvurderlige hjelp – da en tyrkisk mann med matchende blå dressjakke og BMW dukker opp på plassen. Han parkerer bilen foran bakeren, som umiddelbart oppfatter trusselen og geleider oss over plassen – til den lille restauranten på andre siden.

- Stopp, roper mannen i BMW-en.

Vi stopper ikke.

Da kommer han ut av bilen og følger etter oss.

Vi ber bakeren om å ringe etter en drosje, men han rister bare på det. Han forstår at vi ikke har tid til å vente på at en drosje skal kjøre hele veien ut til forstaden der vi er.

Inne i restauranten forsøker bakeren å få innehaveren der til å kjøre oss vekk. Han er på vei til å etterkomme beskjeden da den tyrkiske mannen vi nå må kunne anta at driver med organisert menneskehandel og sosial dumping med syriske flyktninger marsjerer inn i lokalet.

Advarselen

Restaurantinnehaveren blir livredd og forsvinner inn bak disken. Den antatte menneskehandleren lar oss være foreløpig – men skjeller ut bakeren mens han peker på oss.

Den antatte menneskehandleren forlater lokalet, tar opp telefonen og slår et nummer mens han setter seg inn i førersetet på sin stilige BMW 5-serie. Han ringer etter forsterkninger.

Det tar ikke lang tid før en ny BMW, en skinnende hvit X6, dukker opp utenfor butikklokalet der vi har søkt tilflukt.

Og det er nå bakeren trolig redder både denne saken og vår helse.

Han står helt oppi oss da han hvisker den siste advarselen:

- Now you run. Now you run away.

(Dagbladet): Britene jubler etter at hertuginne Catherine ble mor for annen gang lørdag formiddag.

Hertugparet fikk ei lita jente, som ble født 09.34 norsk tid og veier 3,71 kilo.

Bare ti timer etter fødselen viste de nybakte foreldrene fram sin nyfødte prinsesse på sykehustrappa – til stor jubel fra de oppmøtte.

Selv om prinsefamilien fikk unna fødsel og framvisning av den nyfødte i en voldsomt fart, har de fortsatt én stor nyhet til gode.

For hva skal den lille hete?

Alice, Elizabeth, Charlotte og Diana

I britiske medier har navnespekulasjonene rast i månedsvis, og alternativene spisset seg i dag – nå som kjønnet er kjent.

Selv om navn som Diana og May nevnes hyppig, holder britiske bookmarkere en knapp på tre helt andre pikenavn:

Alice, Elizabeth og Charlotte. Enten ett av navnene, eller en kombinasjon av disse.

Dersom hertugparet skulle gå for Charlotte, kan den lille prinsessa få navnet etter én eller flere familiemedlemmer:

Charlotte av Mecklenburg-Strelitz var eksempelvis britenes dronning på siste halvdel av 1700-tallet. Mange mener riktignok at den nyfødte vil få navnet etter bestefar Charles – om valget skulle falle på Charlotte.

Eller kanskje fra tanta si på morssiden, Pippa Middleton?

Hun har nemlig Charlotte som mellomnavn.

Berømt bakdel

Kongehusekspert Kjell Arne Totland mener navnet først og fremst vil være en gest til prins Charles.

- Charlotte er den kvinnelige varianten at guttenavnet Charles, sier han til Dagbladet og legger til:

- Men det blir jo en bonus at andre i familien bærer dette navnet. Charlotte er et tradisjonelt og flott jentenavn, som jeg gjerne ser på den nye prinsessen.

Philippa Charlotte «Pippa» Middleton (31) er lillesøsteren til hertuginnen av Cambridge. Hun ble stjerne over natta etter søsteras bryllup i 2011, mest på grunn av sin bakdel – som var pakket inn i en tettsittende, elfenbenshvit kjole.

Den berømte rumpa ga henne tilnavnet «Her Royal Hotness» i britisk presse. Senere fikk hun også sin egen fanside på Facebook, «Pippa Middleton Ass Appreciation Society» med over 200 000 fans.

I etterkant har Middleton erkjent at den massive oppmerkomheten var «smigrende, men pinlig».

Den nybakte tanta, som foreløpig ikke har gitt noen offentlige uttalelse i anledning storesøsteras fødsel, var senest i hardt vær for å ha spist hvalkjøtt i Norge.