Mer fra Dagbladet Meninger:
Et nytt regjeringskvartal må ta hensyn til livet på bakkeplan og den omkringliggende byen
Et nytt regjeringskvartal må ta hensyn til livet på bakkeplan og den omkringliggende byen.
Diktere og martyrer
- diktatorenes skrekk
BÃ¥de Federico GarcÃa Lorca og Victor Jara ble drept av politiske grunner og av politiske regimer som hadde mye til felles pÃ¥ tross av 37 Ã¥rs mellomrom.
Historieløse drittunger
La arbeidsfolk få ha dagen sin i fred
Når Giske og Støre går ut i Dagbladet og hevder at de står bak etterutdanningsreformen, er det langt fra sannheten
For dersom du undersøker hva som har skjedd i kommuner der AP har makta, er lærertettheten gått ned og klassestørrelsen økt.
Skolen trenger ikke mer Arbeiderpartipolitikk
Behovet for nye løsninger er åpenbart.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
I de aller fleste klasserom sitter det barn som er utsatt for vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Mange av dem blir aldri sett, fordi de voksne ikke orker å tro det verste. Det er på tide å bryte med den norske tabukulturen.
«Vold mot barn? Nei, dét orker jeg ikke. Det er for vondt.» Jeg har hørt det før, mange ganger. Seksuelle overgrep er enda verre, det er til og med «ekkelt». Selv fagfolk som jobber med barn og foreldre orker ikke å sette seg inn i hva barn opplever av lidelse. Ungdommer jeg møter i jobben min i Forandringsfabrikken forteller om naboer som så vekk, om slekt som ikke meldte fra og om familiemedlemmer og venners foreldre som burde ha forstått. Det er ille nok. At fagfolk som kan utgjøre en forskjell for voldsutsatte barn ikke «orker» er likevel en annen sak, enda mer alvorlig. I et moderne velferdssystem må vi kunne forvente at ansatte klarer å forholde seg til ansvaret de har for barns helse og sikkerhet. Hvis ikke, må de finne seg noe annet å gjøre.
Mangelen på handlekraft henger nært sammen med at fagfolk aldri har lært noe særlig om vold og seksuelle overgrep. Mens vi i økende grad har inkludert vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn i dokumentene som beskriver Norges største folkehelseproblemer, utdanner vi stadig nye kull av fagfolk uten nødvendig kompetanse. De har ikke lært tilstrekkelig til å oppdage og beskytte barn i risiko.
Tabukultur satt i system? Jeg er opptatt av at fagfolk må få kunnskap og mot til å se og handle. Samtidig ser jeg hvordan systemene vi har laget systematisk hindrer oss i å gi barna beskyttelse og hjelp. To eksempler er vesentlige: Hvordan barn får diagnoser og medisiner i BUP, psykisk helsevern for barn og unge, og skolens forhold til barns såkalte «atferd».
Christoffer-saken fra 2005, der en åtte år gamle gutt fra Vestfold til slutt ble slått i hjel av stefaren sin, er et viktig eksempel på tabukultur satt i system. Christoffer hadde diagnosen ADHD, og alle hans signaler om at noe var galt fatt ble tolket inn i forklaringen «han har jo ADHD». Som barneminister tok jeg selv fatt i Christoffer-saken, inngående beskrevet i Jon Gangdals bok «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl» fra 2010. Forskningen til doktorgradsstipendiat Aina Olsvold, som for første gang (i alle fall på 20 år) hadde snakket med barn selv om hvordan det er å leve med en ADHD-diagnose, og å ta medisiner, ble også en øyeåpner. Det samme ble en artikkel av den erfarne psykologen Liv Røberg som viser hvordan BUP-systemet (psykisk helsevern for barn og unge) ofte hopper bukk over barns erfaringer med vold og seksuelle overgrep.
Jeg engasjerte meg i flere forhold, som dessverre fortsatt er aktuelle og derfor må debatteres: For det første at det ikke er normal praksis at man snakker med barna alene i mange av våre hjelpesystemer. Voksne har imidlertid både innsynsrett og mulighet til å sitte sammen med barna sine når de utredes. For det andre at symptomene på ADHD og symptomene på traumer likner hverandre, og at en sammenblanding kan få katastrofale konsekvenser for barn. Og for det tredje hvor tilfeldig det er om de som utreder barn i BUP sjekker grundig hvilke erfaringer barna har med vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Som barneminister understreket jeg at dagens system kan bli eksplosiv for utsatte barn.
Et av initiativene jeg tok var et felles seminar med Helsedepartementet og fagmyndighetene for barnevern og helse. Seminaret resulterte i at Helsedirektoratet skulle se på retningslinjene for ADHD-diagnostisering slik at omsorgssvikt og vold ikke skulle forbli uoppdaget. Christoffer-saken skulle sette tydeligere spor i dokumenter og føringer fra toppen. Jeg har sett nærmere på hva som skjedde siden, og det er nedslående å konstatere at direktoratet likevel ikke har tatt tak i den kunnskapen vi nå har om voldsutsatte barn. Dermed fortsetter diagnostiseringen uten at underliggende problematikk oppdages. Medisinene skrives ut uten at noen har sjekket grundig om barna egentlig forsøker å fortelle oss noe med «atferden» sin. Psykologspesialist Dag Ø. Nordanger baserer seg på sin side på nyere hjerneforskning når han uttaler: «Vi må slutte å diagnostisere barn, behandle barn, før vi vet om de er utsatt for vold og overgrep».
Atferdshang-up i skolen: Et annet eksempel jeg berører i boka mi handler om skolens opphengthet i det som ofte kalles «atferd». De siste Ã¥ra har mange tydd til atferdsprogrammer i skole-Norge. Et eksempel er PALS, der man deler ut sÃ¥kalte «BRA-kort» til elevene som skal stimulere til «innlæring av forventet atferd». Mange av disse barna har vanskeligheter med Ã¥ si fra om problemene sine, spesielt hvis det er fare pÃ¥ ferde eller hvis de opplever det som umulig Ã¥ be om hjelp. Samtidig er det vanlig at barna gir uttrykk for smerte og redsel gjennom oppførselen sin («atferden»). Hvis barns atferd er reaksjoner – eller sprÃ¥k – er det dramatisk hvis vi forsøker Ã¥ plukke av ungene den eneste mÃ¥ten de har Ã¥ si fra pÃ¥. Og hvis skolen bare bryr seg om hvordan barna oppfører seg, men ikke hvordan de har det, fÃ¥r vi en skole de færreste egentlig ønsker seg. For hva skjer nÃ¥r de barna som aldri husker matpakke, lekser og gymtøy fordi ingen passer pÃ¥ dem der hjemme fÃ¥r straff, eller ødelegger for klassens BRA-kort-samling, slik at hele klassen mister fredagens belønning? Hva skjer nÃ¥r barn som utagerer fordi hjernen har et overopphetet alarmsystem etter langvarig mishandling, møtes av atferdstrening og sinnemestringsprogrammer? Hva skjer nÃ¥r de altfor snille, altfor flinke jentene fÃ¥r overopphopning av positiv oppmerksomhet om det som er deres egentlige problem, nemlig at de forstrekker seg, tier og tÃ¥ler? Vi fÃ¥r syke barn. Barn som først altfor seint forteller hvor ille de hadde det. Barn uten tillit til systemet.
«Jeg tror det ikke før jeg får se det», synger Lillebjørn Nilsen. Og slik tenker vi som regel. Vi vil helst se det for å tro det. Når det gjelder vold og seksuelle overgrep mot barn, er det sjelden vi ser at det skjer. Men for å forstå hva de utsatte barna signaliserer, er det nødvendig å tro at slikt skjer med barn, til og med barn vi selv møter, og fra voksne og andre vi møter. All kunnskap tilsier at mangel på denne erkjennelsen fører til at vi leter etter alle andre forklaringer på det vi ser. Som med Christoffer.
Artikkelforfatteren lanserer i dag boka «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter.»