Mer fra Dagbladet Meninger:
Et nytt regjeringskvartal må ta hensyn til livet på bakkeplan og den omkringliggende byen
Et nytt regjeringskvartal må ta hensyn til livet på bakkeplan og den omkringliggende byen.
Nepaleserne visste at jordskjelvet skulle komme
Det var lite det fattige landet kunne gjøre for å forberede seg på katastrofen.
Det får være grenser
Politikere bør av og til lytte til vanlige folk. Sjøfolk, for eksempel, skriver Marie Simonsen.
Pubertets-tv skal være litt pinlig
Derfor er «Newton» barne-infotainment på sitt beste.
Politikarar med grenselaus kjærleik til systemet
Andreas Homplands Sideblikk
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Foran oss på den støvete og bratte fjellveien, langt der fremme, står en løshund. Ikke et sjeldent syn i Nepal for øvrig, for hvem har vel tid til å ta vare på en hund når du ikke har rent drikkevann en gang? Vi tenker uansett ikke stort over den før bilen vi sitter i er faretruende nær og hunden fortsatt står som fjetret i veien.
Den belgiske journalisten i setet ved siden av meg begynner å skrike, mens hun veiver frenetisk med armene:
— IKKE KJØR PÅ HUNDEN!!
Jeg holder pusten.
Men den nepalesiske sjåføren tråkker ikke på bremsen, han bare smiler og svarer:
— Den har liv, den vil flytte seg.
Og ganske riktig, noen sekunder før vi hadde gjort oss medskyldige i et hundrap flyttet hunden på seg. Sjåføren lo av oss.
Sånn er hverdagen for mange nepalesere, de har ikke så mye, men de har liv og det klamrer de seg fast til med en verdighet som sjarmerer fjellklatringsturister fra hele verden.
De får se det gode av Nepal, fjellene, naturen og det sjarmerende folket. De ser ikke de millioner av nepalesere som krysser grensene til India hvert år som en ulovlig handelsvare. På desperat jakt etter et bedre liv ender de opp som fremmedarbeidere på slavekontrakter i India, De forente arabiske emirater eller midtøsten. De blir håndtverkere, au-pairer og prostituerte. Verden har lenge lukket øynene til det vonde i Nepal, men i dag måtte vi se.
Jeg ser bilder av gater jeg har gått langs, gater som nå ligger i ruiner, bilder av dem som blir hentet ut av bygningsmassene, dekket av grått støv, av kvinner og barn som har søkt tilflukt. Jeg leser at dødstallene stiger.
Så var det i år at det kom, det store jordskjelvet i Nepal.
Jeg kan ikke sende alle familiene jeg bodde med en sms eller en innboksmelding på facebook, de har ikke internett, de har ikke engang strøm. Jeg vet ikke hvordan det går med lillesøsteren på ti som ble sendt vekk, flere mil fra familien sin, for å gå på skole i byen. Hvordan det går med faren hennes som pløyet jorda hver dag i de bratte fjellveggene sånn at hun skulle få muligheten til det. Jeg vet ikke hvordan det går med hun som så gjerne ville bli lege, men som aldri hadde lært seg å lese, eller han lille med de råtne tennene som vi måtte røske ut med en tang. Jeg vet ikke hvordan det går med 16-åringen på det lugubre bordellet. Eller hvordan det går med småbarnsmoren som desperat forsøkte å tvinge meg til medisinsk hjelp da babyen hennes var syk, jeg var jo hvit – jeg måtte jo vite sånt. Jeg vet ikke om hennes nærmeste helsestasjon, den som lå åtte timer unna til fots over fjellet, fortsatt står der. Jeg vet ikke om de rustne, gamle kloakksystemene har tålt rystelsene.
Jeg bare vet at dette tåler de ikke, menneskene.
Nepal er et av verdens fattigste land. Inneklemt mellom de to stormaktene India og Kina (Tibet) ligger et lite land uten kystlinje, men med enorme fjell og store politiske utfordringer. Nepal er nesten tre ganger så lite som Norge i areal, men har en befolkningsmengde som er over fem ganger så stor som oss. Store deler av befolkningen må klare seg fra hånd til munn. Sko på beina er en luksusvare for mange, møkkete vann er en kontinuerlig kilde til alvorlige helseproblemer.
Nepaleserne visste at dette skjelvet skulle komme. De snakket om det da jeg bodde der i 2013, «Det store skjelvet». Om det kom skulle jeg finne meg et bord eller en seng å søke ly under, helst måtte jeg kjapt ut i gaten, mer enn det var det ikke å gjøre. Jeg tenkte mitt, at disse bygningene ikke ville holde noe som helst i et stort skjelv. Nå frykter jeg at jeg hadde rett.
Med en infrastruktur og et politisk system som ikke kan beskrives som noe annet enn kaos er skjelvet i et av verdens fattigste land et katastrofalt et, uansett hva tallet på omkomne ender på.
Noen organisasjoner, som Røde Kors og WHO har bidratt til å forberede landet på et skjelv, men i et land med 14 millioner fattige mennesker trengs det nå en helhetlig og langsiktig innsats for å hjelpe Nepal med å reise seg fra det som i utgangspunktet var omtrent ingenting. Vi kan ikke glemme dem igjen så fort vi har hentet ut de døde fra bygningsmassene, da risikerer vi at antallet omkomne mangedobles som en konsekvens av naturkreftenes ødeleggelser i det skjøre landet.
Mange dårlige veier i fjellveggen har antagelig rast, de eneste veiene mange har til medisinsk hjelp. Provisoriske og sårbare kloakksystemer har blitt ødelagt og lekker sykdommer inn i drikkevannet til millioner av mennesker. De neste dagene blir en kamp for rent vann. Dessuten vil mange kvinner og barn stå alene og sårbare igjen, i et land hvor menneskehandel er en stor og svært lønnsom industri.
Det minste vi kan gi menneskene nå er muligheten til å leve, bare på den måten kan de flytte seg ut av katastrofen og inn i en framtid.
