(Dagbladet): I Magasinet i helga kunne du lese om
drapsdømte «Martin» og hans møte med sønnen sin i fengselet,
«Håkon» som drepte mammaen til den vesle dattera si og
«Marius» som fremdeles har kontakt med sin far, drapsmannen.
Ekspertisen enes ikke om hvorvidt barn bør ha kontakt med en far som har drept mora.
- Dette er et etisk dilemma, der folks rettsfølelse står i klem dersom det blir klart at en drapsmann får ha samvær med barna til kvinnen han har tatt livet av. Likevel, det viktigste kriteriet for alle avgjørelser angående barn, er at de er til barnets beste eller i barnets interesse. Det er helt sentralt om barnet selv ønsker det eller ikke. Et barn som ikke ønsker å treffe faren etter at moren er drept, bør
definitivt ikke presses til å gjennomføre samvær, sier Thea W. Totland og påpeker at en vurdering av hva som er barnets beste henger sammen med barnets rett til å uttale seg.
Thea W. Totland er advokat, spesialist i barns rettigheter og daglig leder i stiftelsen «Barnas». Hun er forfatter av boka «Barneadvokaten – Regler og rettigheter som er viktige for barn».
- Ikke i god posisjon
- At far har drept mor og sitter i fengsel, stiller ham ikke i en god posisjon når det gjelder å få samvær med barnet sitt. Samtidig vil det å bråstoppe kontakt uten å gi en forklaring, være både oppskakende og skadelig. Hvis barnevernet mener kontakt og samvær er skadelig, bør de i hvert fall velge en skånsom metode og for eksempel fase ut samværet. Å frata et barn retten til å treffe sin far, kan oppleves som dobbel straff for et barn i denne situasjonen: Først tapet av mor, og – selv om det er fars skyld – tapet av retten til å treffe far, sier Totland.
Totland sier at forbrytelsen i seg selv ikke automatisk fratar foreldre en juridisk rett til samvær.
- Det å drepe sitt barns andre forelder kan kanskje sammenliknes med andre svært alvorlige overgrep, og det finnes mange eksempler på at selv foreldre som har utsatt barna for vold eller seksuelle overgrep, har fått treffe barna under tilsyn noen ganger i året. Tanken har vært at det er til barnets beste å ha kjennskap til hvor de kommer fra, og et ansikt å forholde seg til. Selvfølgelig kan dette ses fra flere
sider, for eksempel kan man mene at drapsmannen er så farlig at det vil være skadelig for barnet å ha kontakt, eller at det blir en for stor påkjenning psykisk for barnet å treffe drapsmannen igjen, selv om det er barnets far.
- Svært restriktiv
Psykologspesialist Magne Raundalen mener et møte mellom barn og drapsperson innebærer stor risiko.
- Jeg er svært restriktiv i forhold til samvær mellom barnet og drapspersonen. I de aller fleste tilfeller begir vi oss inn på et eksperiment som er mye verre enn å la det være.
- Hvorfor det?
- Fordi vi kan påføre barnet forvirring og nye påkjenninger gjennom møtet.
- Kan det tenkes tilfeller hvor det er bra for barnet å få treffe far, for eksempel for å få svar på viktige spørsmål?
- Barnet kan lese brev han har skrevet eller høre om tankene han har via andre. Et møte innebærer mye større risiko for å påføre barnet forvirring og nye påkjenninger, men årsakene til min motvilje er flere: Skal samværet skje i fengselet? Er han frisk nok? Vet han hva han har gjort? I noen tilfeller har far et veldig sterkt ønske om å se barna sine, og kanskje mener noen at det vil være svært bra for far om han fikk treffe dem. Én ting er i hvert fall sikkert: Barn skal aldri være samværsbetjenter eller pålegges en terapirolle overfor en person som har begått den mest alvorlige forbrytelsen du kan begå, sier Raundalen.
- Murene han er plassert innenfor skal tross alt fungere som en beskyttelse mot direkte skadevirkninger fra far overfor samfunnet. Jeg vil beskytte barnet så mye som mulig, derfor vil jeg heller ikke slippe løs noe ukontrollert samvær.
- Hva hvis barnet ønsker kontakt med gjerningspersonen?
- Da tenker jeg at vi ansvarlige voksne ikke kan overlate våre aller viktigste faglige avgjørelser til et barn i krise og sorg.
Har møtt gjerningspersoner
Raundalen har møtt ni av barna i Magasinets kartlegging.
- Har du møtt noen av gjerningspersonene i disse sakene?
- Ja, noen, men jeg har også orientert meg bredt hos så vel sakkyndige som personer i familienettverket.
- Har du sett dem sammen med barna sine?
- Nei. Jeg har truffet dem for å se om de kunne være sammen med barn. Og det kunne de ikke. De hadde alle en brist på forståelsen for hva de hadde gjort, brist på sensitivitet overfor barn og en slags oppfatning av å kunne stryke over og gå videre. Hver enkelt situasjon og person må selvsagt vurderes grundig, og framfor alt over tid. Det kan være spesielle forhold, som at barnet er lite, men det kan også være nødvendig å beskytte et barn, spesielt i starten av ungdomsalder. Jeg er sikker på at vi må ha et restriktivt utgangspunkt, alltid.
- Er fortsatt pappa
Renate Grønvold Bugge, som er psykologspesialist tilknyttet Senter for krisepsykologi i Bergen, sier at det også er viktig å huske på hvem gjerningspersonen har vært for barnet. Om han har vært en voldsperson eller en omsorgsperson.
- Det viktigste må alltid være at barnet ikke skal ta skade. Men en pappa som har drept mamma er fortsatt pappa, dersom han har vært en positiv omsorgsperson for barnet, sier Bugge.
Hun mener det er viktig å skille mellom foreldrefiguren barnet har vokst opp med, og voksenpersonen som har begått drapet.
- De som møter disse barna må ha dette i bakhodet, og ikke automatisk bryte all kontakt mellom barna og gjerningspersonen. Man må huske på at konflikten antakeligvis først og fremst har vært mellom de voksne.
Bugge understreker at hver og én av disse sakene har mange sider og nyanser.
- Derfor krever de veldig mye klokskap og helhetsvurdering. Om barna og gjerningspersonen har hatt en god relasjon, er det viktig at man fortsetter å jobbe med den. Jo større barna er, desto mer komplisert er det. Hvis barna har et bilde av en far som god omsorgsperson fra før drapet, så er jo situasjonen helt uforståelig for dem. Likevel kan det hende at de har behov for å bygge opp igjen et forhold til ham., for han er jo fortsatt pappa.
Bør det tilrettelegges for en unnskyldning fra gjerningspersonen til barnet?
- Nei, det er jeg fullstendig imot. Drapet kan ikke unnskyldes. Barna skal dessuten ikke påtrenges de voksnes dårlige samvittighet. Det som har skjedd er de voksnes ansvar.
