Mer fra Dagbladet Meninger:
Jonas Gahr Støre vet at herfra kan det bare gå nedover
Marie Simonsen kommenterer
Kommunereformen er først og fremst en sparereform laget over New Public Managements lest
En nyliberalistisk ideologi som vil skape større enheter der fri konkurranse og privatisering av store deler kommunal og statlig drift er målet.
Frp’s NRK-bløff
Dersom NRK skulle blitt en kommersiell aktør på lik linje med andre er jeg redd mesteparten av disse satsingene ville forsvinne. Ingen andre ville tatt over.
Svar fra en fosterfar
Skal vi rigge til for flere fosterhjem, barnevernsansatte, PPT-kontorer og veiledere, eller skal vi rigge til slik at vi kan hjelpe flere vordende foreldre med å bli bedre foreldre, istedenfor å rydde opp når det har gått galt?
SV er fortsatt et større parti enn MDG
La oss ikke overskygge miljødebatten med en kunstig forestilling om at ett parti har byttet ut et annet.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Kjære «Anonyme barnevernsmamma», «Kristin i barnevernstjenesten» og Solveig Horne.
Jeg har lest deres kronikker, og sitter egentlig igjen med en følelse av …. ingenting spesielt når det gjelder deres situasjoner. Jeg tviler ikke et sekund på at den skammen, sorgen, krisen og traumet som «anonym barnevernsmamma» føler er reell. Jeg tviler heller ikke på at «Kristin barnevernsansatt» ærlig og oppriktig føler empati og ser den belastning en overtakelse bringer med seg for den som blir fratatt et barn.
Det som likevel gjør at dette opprørte hav hos meg får et tykt, nøytraliserende lag av olje over seg, er det faktum at dere enten skriver om feil person, eller i feil tid. Dere skriver om kriseteam for barnevernsforeldre, ettervern og sorggruppe. At dette er ting som det skulle vært lagt opp til etter en overtakelse av omsorg for et barn. Er ikke det litt i seneste laget?
Jeg er den tynt utdannede fosterfaren som har åpnet døren for et lite vesen med livet sitt i en søppelsekk. Et lite vesen som har striper etter tårer på kinnet grunnet det traumet det har vært for ham å bli hentet i en grå Ford Stasjonsvogn hos mamma og kjørt til noen vilt fremmede mennesker for å starte et nytt liv. Jeg er den livredde «har-jeg-tatt-meg-vann-over-hodet»-personen som står på kne og knytter opp sko som er et nummer for trange mens de fra barnevernet kjører ut fra gårdsplassen lille julaften morgen.
Jeg tenker fortvilt på hvordan jeg skal greie å skaffe sko, klær og alt annet som mangler i den lilles liv. På lille julaften. Men så går det opp for meg; Dette handler ikke om meg. Her må jeg rett og slett bare svelge fortvilelse, frykt for å mislykkes, ansvarsskrekk og det vanlige syn man har på stress og utfordring. Det viktigste akkurat nå er at Truls får hilse på katten, se rommet sitt, finne noen bøker, lære seg navnet på sine nye søsken. Vi voksne får ta oss sammen og svelge våre utfordringer, det er vårt ansvar som voksne.
De to avsnittene over forklarer hvorfor det fokuseres på feil person. Men hva med tid? Feil tid? Som fosterfar har jeg fått kurs, utdanning og veiledning. Jeg har blitt kontrollert, sjekket ut, vandelssjekket og gjennomgått flere runder med utdypende intervju rundt dette å bli fosterfar. Alt det er vel og greit, jeg tror ikke det norske systemet for fosterforeldre er så ille. Jo da, vi føler oss nok også alene i kampen for vårt nye barn. Møteveldet, skjemaveldet, PPT, Spesiallærer, rettssaker om tilbakeføring, utagering og stress blir en ordinær ting. Vi stusser også over at øvrigheten uteblir i sin oppfølging av oss. Litt som da vi ble foreldre for egne barn, og dro fra sykehuset med den lille krabaten i bilen. «Skal de virkelig la oss reise av gårde med dette barnet? Skal vi greie oss selv, liksom?» Det var en vekker som unge foreldre den gang. Denne gangen føler jeg meg rustet, kurset, informert og klar for oppgaven.
Hva om nye foreldre, usikre foreldre, foreldre med rusproblematikk eller andre utfordringer hadde fått den samme kursing og forberedelse til foreldreoppgaven som jeg har fått før jeg ble fosterfar? Hvor mange barnevernssaker kunne vært unngått hvis disse litt usikre foreldrekortene hadde fått et PRIDE-kurs, en foreldregruppe, veiledning og økt kunnskap om oppgaven? Hadde vi ikke da kunnet unngått enkelte overtakelser, traumer og behov for ettervern og sorggrupper?
Jeg tror det vil hjelpe hvis fokuset flyttes tilbake til barnet. Skal vi rigge til for flere fosterhjem, barnevernsansatte, PPT-kontorer og veiledere, eller skal vi rigge til slik at vi kan hjelpe flere vordende foreldre med å bli bedre foreldre, istedenfor å rydde opp når det har gått galt?
Dagbladet kjenner identiteten til forfatteren, men har anonymisert han av hensyn til barna.