Når moderne politisk historie skal skrives, vil kapittelet om religionsundervisning i fellesskolen bli en pinlig affære. Det er overraskende at en Dagblad-kommentator føler behovet for å balansere temaet «favorisering av kristendommen i skolen», eller KRLE.
Som vi husker ble det første, famlende forsøket på et samlende religionsfag i Norge først kritisert av FNs internasjonale menneskerettseksperter (2004), deretter dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (2007). En av følgene var at K-en forsvant fra KRL, og RLE oppstod. Hvorfor? «Navneendringen skal tydeliggjøre at religioner og livssyn skal behandles på en likeverdig måte. Det vil også være et viktig signal til skolen, elevene og hjemmet om at faget er i samsvar med menneskerettighetene» (Rundskriv F-10-08, 2008), skrev Kunnskapsdepartementet.
Nå skal K-en tilbake. Selvfølgelig for å tydeliggjøre det motsatte, at religioner og livssyn ikke skal behandles på en likeverdig måte. Valgkamputspillet fra KrF er i ferd med å bli virkeligheten i skolen. Med gode manipulatoriske evner før siste stortingsvalg forkynte KrF at K-en måtte tilbake i skolen. Som om kristendommen noen gang var blitt tatt ut av den.
Alle vet at det ikke blir en kvalitetsmessig likeverdig undervisning om religioner når én religion skal beslaglegge halvparten av tilmålt, knapp tid. Å hevde noe annet er uredelig. Så hva blir retorikken? Inger Merete Hobbelstad (Dagbladet, 27. mars) har gått i KrF-fella og mener motstanderne av faget ikke bør være så ømskinnede: «Norsk historie og samfunn er sterkt preget av kirken og kristendommen. Bøkene på biblioteket og maleriene i museene er fulle av motiver fra bibelen og kirkehistorien.»
KRLE er ikke et kulturfag. Det er et religionsfag. Livssynsminoritetene har alltid uttrykt forståelse for at norske skoleelever skal ha inngående kjennskap til kristendommens betydning for vår historie, kultur, estetikk og språk. Derfor bør kulturarven integreres i flere skolefag.
Et annet argument er at kristendommens andel av undervisningen varierer fra skole til skole. Mulig, det vet vi lite om. Human-Etisk Forbunds krav om og FNs etterspørsel av evaluering av RLE-faget, er blitt ignorert av regjeringen. NÃ¥ skal de nidkjære lærerne og rektorene som har brukt RLE-faget til Ã¥ favorisere kristendommen, bli norm. Andre religioner, filosofi og etikk blir tildelt noen fÃ¥ prosenter av undervisningstiden. Her skal vÃ¥re barn virkelig bli forkynt hva som er viktig i religionsmangfoldet – og dermed ogsÃ¥ riktigst?
Hobbelstad burde tatt med at politikere sjenerøst bevilger Den norske kirke over 300 millioner kroner Ã¥rlig til trosopplæring av sine menighetsbarn. Det særnorske fenomenet om gudstjenester i skoletida fortsetter ufortrødent videre. Borgerlige politikere som stadig minner om foreldrenes ansvar, burde heller minne om alle mulighetene barn av kristne har til Ã¥ fÃ¥ opplæring i foreldrenes religion – hver søndag pÃ¥ enhver knaus i dette landet. I stedet skal altsÃ¥ alle barn i hele Norges livssynsmangfold mÃ¥tte utsettes for en kraftig og skjev vektlegging av majoritetens religion.
Fagmiljøer, lærer- og elevorganisasjoner, biskoper, ja, selv interne grupperinger i KrF, har gÃ¥tt imot denne grÃ¥digheten pÃ¥ én religions vegne. Med Dagbladets tradisjon i mente burde heller kommentaren om KRLE – i stedet for Ã¥ advare mot en overilt reaksjon mot faget, ensidig fordømme dette pedagogiske tilbaketoget i mangfolds-Norge.