I avisenes kommentarspalter og på sosiale medier er det for tiden stor debatt om både ytringsfrihet, terrorisme og religiøs fanatisme. Naturlig nok er islam og muslimer igjen i fokus etter terroren både i Paris og København.
Ett menneske som det siste tiåret har vært kompromissløs i sin kamp mot religiøs fanatisme, vold og ekstremisme er Hege Storhaug. Hun har vist oss hva religionen islam har ført til av ekstremisme og undertrykkelse både her i Norge og over alt ellers i verden. Hun fortjener en stor takk for sitt engasjement og sitt forsvar for våre grunnleggende demokratiske rettigheter; frihet, likhet og menneskeverd.
Jeg er overrasket over de mange usaklige og nedlatende kommentarer som rammer Hege Storhaug og hennes viktige engasjement. Sist ute var Kjetil Rolness, som i sin helgekommentar i Dagbladet (21.02.) uttaler, at han «gremmes over de siste utblåsningene til Per Sandberg og Hege Storhaug, som forveksler nødvendig religions- og innvandringskritikk med uthenging av syndebukker».
Kjetil Rolness er, i likhet med de fleste andre kommentarorer, så opptatt av å være politisk korrekt at hans budskap til slutt blir så ullent, at alle kan tilslutte seg det. Man veier argumenter for og imot, slik at ingen skal føle seg verken krenket eller utstøtt. Budskapet og meningene blir tilslutt noe politisk svada, uten substans og innhold.
Hege Storhaug derimot, tør å kalle en spade for en spade. Hun våger å gå inn i disse vanskelige temaene med å si, at problemet er selve religionen islam og religionens profet Muhammed. Det er selvsagt ubehagelig og det er politisk ukorrekt i dagens Norge å være så tydelig. Men Hege Storhaug har utvilsomt rett.
Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag. Nå må snart flere våge å si dette høyt og tydelig i den pågående debatten. Vi må våge å konfrontere islam — både teologisk og politisk. Kristendommen og kirken i den vestlige verden har gjennomgått store forandringer de siste 100 årene. Ganske enkelt fordi religionen og kirken har blitt konfrontert og debattert i det åpne rom.
Politikere, kulturfolk og samfunnsvitere har utfordret og kritisert kirkens holdninger og verdier og har tvunget kirken til en nytolkning av kristendommens budskap. Kampen for kvinners likeverd og homofiles likeverd har i hele vesten vært en kamp mot kirken og kirkens holdninger. Sakte men sikkert har kirken endret seg og kristendommen har måttet tilpasse seg et demokratisk og åpent samfunn.
Mennesker i et humanistisk og demokratisk samfunn vil selvsagt ikke finne seg i en maktkirke som undertrykker, diskriminerer og utøver vold mot folket. Idag er kristendommen en viktig faktor i mange menneskers liv — som et livssyn og en tro — på et raust og mangfoldig samfunn. Men fremdeles er kirken og kristendommen utsatt for samfunnets og menneskers kritiske blikk og utålmodige engasjement — for mer åpenhet, mer frihet og mer humanisme.
Hvor er de samme røstene, det samme engasjementet og de sterke meningene med hensyn til islam? Hvorfor stiller vi ikke de samme kravene, forventningene og de kritiske spørsmålene til moskeene og muslimene? Islam er en lovreligion som dominerer og kontrollerer de troendes liv fra vugge til grav. Hele livet er gjennomregulert av lover, forskrifter og påbud — fra hva man har lov til å spise, til hvem man kan gifte seg med.
Det er en maktreligion som i stor grad skaper frykt og kontroll over mennesker. Det er nok å skue utover verden til de landene som selv erklærer seg å være muslimske. Jeg tror ingen frihetssøkende nordmenn kunne tenke seg å flytte frivillig til noen av disse landene. Som minoritet i mange av disse landene, ville man sannsynligvis ha levd i konstant frykt.
Islam er på kollisjonskurs med menneskerettighetene — både i forhold til synet på kvinner, giftermål, homofile og frafall fra religionen. Mange tiår med dialog mellom kristne, jøder og muslimer har ikke endret på noe av dette. Islams grunnleggende verdier ligger fast — og svært få tør fortolke Koranens tekster inn i vår tid. Islam er en religiøs tvangstrøye som må reformeres og nytolkes — og som ikke minst må forholde seg til våre grunnleggende demokratiske rettigheter.
Det som nå skjer over hele Europa er en kulturkamp. En kamp mellom vårt åpne, humanistiske og demokratiske samfunn — og religionen islam som desverre er på kollisonskurs med mange av disse verdiene.