Et ski-VM fÃ¥r kanskje fram det beste i vÃ¥re langrennshelter, men det fÃ¥r fram det verste i resten av oss. Høye pÃ¥ gull og glitter, i et narrativ henta ut av nasjonalromantikken, slÃ¥r vi fast hvilken stor idrettsnasjon vi er. Og viktigere enn det: Vi er bedre enn svenskene. De stakkars, dumme svenskene – kan ikke stÃ¥ pÃ¥ ski engang, og ikke fant de olja heller.
Glem at vÃ¥re naboer overgÃ¥r oss i golf, friidrett, fotball, ishockey og tennis – det er vi, vi som kan stÃ¥ himla fort og jysla lenge pÃ¥ bortoverski, som er idrettsnasjonen her i nord. Det er lite jantelov over forholdet til sport i dette landet. Jeg kjenner mange glupe folk, fulle av kritisk refleksjon til samfunnet rundt dem, som gÃ¥r fra sans og samling hver gang Norge vinner noe som helst. Spesielt i langrennsløypa. At vÃ¥r dominans er ferd med Ã¥ ta knekken pÃ¥ idretten, gir de tilsynelatende blaffen i. Mange av dem har forresten begynt Ã¥ følge sjakk ogsÃ¥. Nesetippen lenge leve.
Hver gang Marit Bjørgen gÃ¥r først over mÃ¥lstreken, med 3 – 4 smørblide norske jenter pÃ¥ plassene som følger, fÃ¥r vi en kortvarig heroindose som dekker over vÃ¥rt nasjonale mindreverdighetskompleks. «Vi er best i verden» roper vi stolt, og glemmer at vi tross alt er best i en sport hvor vi knapt nok har konkurranse. Vi vinner NM hvert Ã¥r ogsÃ¥, folkens. Amatørløpere fra Estland og Slovakia har i praksis ingen sjanse til Ã¥ hamle opp med norske trønder-friskuser som fikk Swix-smurning inn med morsmelka. At de av og til gjør det, slÃ¥r oss altsÃ¥, er en idrettsdÃ¥d som tÃ¥ler sammenligning med Vebjørn Rodals OL-gull pÃ¥ 800 meter i Atlanta. Det skal egentlig ikke være mulig.
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme» skrev Henrik Ibsen. Sitatet fra «Vildanden» kan lett overføres til å gjelde hele det norske folk. Vår livsløgn er at vi er best i verden og at noen andre enn oss selv bryr seg med vår skisuksess.