Mer fra Dagbladet Meninger:
Coop-reklamen kunne aldri blitt vist i USA
Men hva er egentlig rasisme?
Vi kan ikke fortsette å gi fyrstikker til brannstiftere
Jeg er ikke islamofob når jeg kritiserer islam, jeg er en faktaorientert, politisk hjemløs fascistofob.
Det blir ikke mer samhold og blomster. Det blir mer krangling og hardere debatter
Det blir vanskeligere å holde hodet kaldt i en varm tid.
«Vi som jobber i humaniora og samfunnsvitenskap er sinker»
Mye av kunnskapen i humaniora og samfunnsvitenskap er låst inne bak de flotte sidene til store forlag, og har heftige prislapper på seg.
Strategisk Hillary Clinton sitter på gjerdet
Taus om presidentvalget 2016.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
«Svart eller afro-amerikansk», «Latino», «Amerikansk indianer», «Hvit», «Asiater»… Hvilken rase har eleven? PÃ¥ et skolekontor i USA stÃ¥r jeg for Ã¥ melde sønnen min inn i skolen. Ved siden av meg stÃ¥r en hvit mor – hun hvisker at datteren er adoptert fra Brasil men at hun fyller ut «hvit» som for de andre barna hennes. – For rase er jo en sosial kategori, smiler hun – noe som handler om kulturelle forskjeller eller forestillinger om slike? Og nÃ¥r datteren vokser opp i en hvit familie sÃ¥ er hun vel…. Eller nei, stusser vi videre for da ville vel ikke en ny immigrant fra Afrika plasseres i den samme rasekategorien som en svart amerikaner hvis familie har vært del av USA i flere generasjoner. – Best jeg fylle inn «Latino» likevel da, sier damen.
Litt senere har jeg logget meg inn på en norsk nettavis, her trykker jeg tilfeldigvis på en reklame for Coop kaffe. Når kaffen er mørk og kraftig viser en svart mann frem musklene sine, når kaffen er økologisk klemmer en lys og vever strikkegenserkledd en bjørkestamme, når kaffesmaken er mørk og internasjonal får vi den servert med et sensuelt smil fra en svart kvinne med bare skuldre, med kaffen uten koffein faller en altfor trett hvit mann ut av en kontorstol.
Jeg viser reklamen til en amerikanske kollega. Hun ler; den kunne aldri blitt vist her, sier hun. «Sort, halvnaken, kroppslig og sensuell opp mot hvit, pÃ¥kledd og kulturell he he – dere mÃ¥ ha lite kunnskap om stereotyp tenkning i Norge». Jeg parerer med at det er sÃ¥ lite i sammenligning med svarte ungdommer som skytes av politiet, en svart underpriviligert befolkning og en nasjon som opererer med begrepet rase! Hun sier seg enig i det.
Nå er verken skolekontoret eller Coop-reklamen, ikke en gang økonomiske ulikheter som sammenfaller med hudfarge, nødvendigvis eksempler på rasisme. Men som så mye annet er dette eksempler på etterlevinger av den rasisme som har preget vestlige samfunns historie.
Hierarkisering av en befolkning på bakgrunn av ideer om biologi er tydelig gjenkjent som rasisme og heldigvis avvist av de aller fleste. Like fullt er rasisme en erfaring som stadig gjøres i det norske samfunnet (så vel som det amerikanske). Hvordan kan vi kjenne igjen rasisme i et samfunn der de fleste tar sterk avstand fra å dømme folk på bakgrunn av «rase» i kvasi-biologisk forstand?
Rasisme kan ikke fanges i en enkel påstand om hva det egentlig er. Rasisme som fenomen utarter seg på ulike måter og rettes mot ulike grupper, og rasistiske holdninger begrunnes ulikt ulike steder i verden og til ulike historiske tider. Rasisme vil dessuten utarte seg på ulikt vis i forhold til i hvilken grad rasisme er del av hvordan et samfunn er bygget opp og fungerer. Det er altså en viktig forskjell mellom hverdagsrasisme og rasisme som er forankret i samfunnets institusjoner. Men både den institusjonaliserte og hverdags-rasismen forsøker å gjøre holdningen rasjonell og situasjonelt gyldig. Eksempelvis utgjorde hudfarge og ideen om barbariske villmenn et argument i kolonitidens rasisme, mens norsk hverdagsrasisme oftest bygger på referanser til de andres religion eller kultur som en trussel. Ofte kan også ulike begrunnelser være overlappende: I april 2014 hadde ungdomsfilmen Natt Til 17. premiere. I filmen kysser en hvit, ung jente en sort gutt av somalisk opprinnelse. Kort tid etter at traileren til filmen var lagt ut på YouTube, måtte man stenge kommentarfeltene grunnet en flom av rasistiske utsagn. Var begrunnelsen at han var sort, somalier eller muslim?
På begynnelsen av året 2014 oppstod det en Twitter-lenke, #norskrasisme, der mange skrev kort om sine erfaringer med å bli utsatt for rasistiske ytringer eller handlinger. Her refereres det til både religion og hudfarge. Her er to eksempler:
Mona Ebrahim @Munsay 17. nov:
I femte klasse gikk medelever forbi meg i gangen og sa, høyt og tydelig, «Her lukter det faenma neger!» #norskrasisme
Sølva Nabila?@Muhajabahno 17. nov:
Når folk roper om at «vi har demokrati i Norge, du må ta av den jævla hijaben» tvers over Torgallmenningen #norskrasisme
Erfaringsmessig kan altså rasisme referer til både biologi (hudfarge) og religion, slik de to twitrerne har erfart det. Derfor argumenter vi (medforfatter Sindre Bangstad og jeg ), i en ny bok om rasisme, for at følgende tre prosesser til sammen utgjør et viktigere kjennetegn på hva rasisme er uavhengig av hva rasismen måtte referere seg til:
1. Ã… inndele en befolkning i ulike kategorier der noen gis negative essensielle trekk.
2. Ã… redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori.
3. Ã… bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.
Rasismens grunnleggende mekanisme består i en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at det utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem og om mulig aktivt diskriminere dem. En slik negativ generalisering og underordning av mennesker kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur.
I USA er den vanligste måten å forstå rasisme på å se det som et system som opprettholder sosial urettferdighet, dvs. at rasisme ligger bevart i samfunnets strukturer og kan virke nokså uavhengig av holdninger hos enkeltindivider. Det er ofte vist til hvilke privilegier hvite har; bedre skoler, bedre hus, bedre helse og bedre jobber, og at slike forskjeller kan eksistere uten å være basert på fordommer. Et av privilegiene som blir trukket frem i rasisme-debatter I USA er at det en hvit person gjør eller sier, oppfattes av andre som noe han eller hun gjør som individ og ikke i kraft av å være hvit. Er du svart, hevdes det, vil store deler av din væremåte forklares med at du er afroamerikaner. Privilegiene består rett og slett i å bli sett på som et individ snarere enn som en representant for en gruppe.
Strukturene som opprettholder fordeler knyttet til om man er svart eller hvit, har dype historiske og kulturelle røtter i det amerikanske samfunnet. Disse røttene bidrar til at rasisme kan prege et samfunn relativt uavhengig av individenes holdninger. Samenes historie er i Norge et eksempel på slike historiske røtter som gjorde at privilegier ble sammenfallende med kategorisering av gruppetilhørighet. For å hindre nye institusjonaliseringer av ulikhet er det viktig å la «diskriminering», og (økonomisk) «inkludering» være vel så sentrale ord som «holdninger» i politisk beredskap mot rasisme.
Artikkelforfatteren gir i disse dager ut boka «Hva er rasisme?» sammen med Sindre Bangstad på Universitetsforlaget.
Reklamen kunne aldri blitt vist her. Sort, halvnaken, kroppslig og sensuell Рopp mot hvit, p̴kledd og kulturell. He, he. Dere m̴ ha lite kunnskap om stereotyp tenkning i Norge.