For første gang i mitt 46 Ã¥rige liv kjenner jeg en «ekkel» følelse over et voksende hat i mitt kjære gamle Norge. «FÃ¥ Mullaen ut», «Ut av landet, eller pÃ¥ landet…», «vi straffeforfølger de som gir tiggerne penger», «nÃ¥ skal det vi rydde opp i Norge», dette er bare noen av de utallige uttalelser de siste dager i norsk media. Det kommer fra ansvarlige politikere, representanter for de besluttende myndigheter og regjeringen i Norge. Hva bygger disse uttalelsene pÃ¥? Et ønske om Ã¥ forsterke stigmatiseringen som vokser i et uforutsigbart Europa? Stigmatisering og generalisering er svaret pÃ¥ ekstremismens verste utfall.
Jeg kjenner at jeg reagerer på et humanistisk mellommenneskelig grunnlag. Er dette de verdier som humanisten Fridtjof Nansen vant fram på? Er dette de verdier som en samlet nasjon stod bak under gjenoppbygningen av Norge i 1945? Er det disse verdiene vi i hundretusener stod samlet om i dagene etter 22. juli 2011. Hva har skjedd? Har vi glemt?
Jeg opplever en kaldere og mer kynisk debatt, som i sterkere grad stigmatiserer grupper av mennesker som svar pÃ¥ enkelthendelser i Europa og som fÃ¥r full utfoldelse i Norge nÃ¥. Jeg skjemmes over landets parlamentarikere – nasjonens fremste folkevalgte- som i alle slags medier overgÃ¥r seg selv med de verste, mest krenkende uttalelser. Hva har skjedd med den sterke tradisjonelle, parlamentariske, moralske ansvarlighet? Den som sterke parlamentarikere som Johan Sverdrup, Carl Joacim Hambro og KÃ¥re Willoch stod for. Norge er et over 200 Ã¥r gammelt demokrati, som bygger pÃ¥ sivilisasjonens og humanismens grunnleggende premisser om frihet og demokrati, respekt og deltakelse- i dag – Ã¥ret etter at vi feiret Norges grunnlov 200 Ã¥rs jubileum, som var inspirert av den franske revolusjons idealer-har vi en politisk debatt og utvikling som erstattet idealene om frihet med begrensning, individuelle rett med stigmatisering og demokrati med likegyldighet.
Den politiske utvikling i Norge er lite verdig for idealene vi har bygd på. Der hvor vi i humanismens ånd burde ha tatt diskusjonen om årsakene til det som skjer, har vi i stedet for fått en symptomdiskusjon hvor Kyrkseterøra har blitt satt på dagsorden, som resultat av likegyldighetens verste side: stigmatiseringen.
Norge bør ta til seg ordene fra Nobel prisvinner, Elie Wiesel: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet»