bilindustrien

Jonas Fjeld:
«Dr. Jones» (Øland/Rasted/Norreen/Dif)
Jonas Fjeld har valgt en ganske annerledes tilnærming til denne låten, som var oppfølgeren til gjennombruddslåten «Barbie Girl». Amerikanske Hayseed Dixie har vist at alt kan spilles i bluegrassversjon, og det gjelder tydeligvis også Aquas «Dr. Jones». Bandet har en klassisk bluegrass-oppstilling – i en halvsirkel rundt én enslig sangmikrofon – og leverer en frisk versjon av en låt som i utgangspunktet har et enkelt og ganske anmassende refreng. Det «lindres» riktignok i denne versjonen, inspirert av Fjelds samarbeid med det amerikanske bluegrassbandet Chatham County Line. Ikke en gang Jonas Fjeld kan gjøre gull av gråstein, men låten har aldri være bedre! En artig – og velspilt – start på kvelden.

Thom Hell:
«Cartoon Heroes» (Rasted/Norreen)
En fengende låt som her – ikke overraskende, siden det er Thom Hell – får en runde gjennom melankoli-kverna. Og det funker, sjøl om den også blir noe anomym. Det kunne til og med vært en Thom Hell-låt, sjøl om tekstuniverset er noe fremmed for ham. Ifølge Lene Nystrøm brukte plateselskapet tre millioner på videoen. Thom Hell klarer seg fint uten video, og legger en tung og litt mystisk ramme rundt sangen i en americana-tapning. Ikke gærent, dette.

Silje Nergaard:
«Barbie Girl» (Nystrøm/Rasted/Norreen/Dif)
«Barbie Girl» er barnslig «tyggegummipop», en millionselger som i utgangspunktet er både catchy og enerverende. Den kan ikke reddes av noen, men det er kult at Silje gjør den i en litt mer voksen versjon, i samba- og mykjazztakt. Hun slipper seg mer løs og treffer noe bedre her enn på «Rai rai» sist lørdag, men er ikke i mål ennå. Men det er først og fremst låten, og ikke Silje, som er grunnen til at dette ikke blir optimalt. Den kan bli annerledes, men aldri veldig bra! Og – jeg venter fortsatt på at Silje og den flotte stemmen – og de myke fraseringene – skal komme skikkelig til sin rett.

OnklP:
«It’s Your Duty» (Nystrøm/Secon/Poole)
Der var det kanskje noen som satte potegullet i halsen. Det er OnklPs tur til å synge en «rompelåt» (refrenget «It’s your duty / shake that booty»). Pål «OnklP» Tøien tør der andre tier. Han kaller en spade en spade, for å si det sånn. Kan man si det på tv? Rapperen har oversatt og omarbeidet Lenes sang fra den slaktede solodebuten etter Aqua-bruddet fra engelsk til gatenorsk, kortet den ned med et minutt og gjort den til en OnklP-låt med den riktige flowen. Det er vel strengt tatt stort sett bare refrenget som står igjen? Samtidig røsker OnklP opp i den litt klamme feelgood-stemningen som rir programmet, og det trengs. Han er et friskt pust – som forventet.

Bjarne Brøndbo:
«Scream» (Nystrøm/Rasted/Jones)
«Og æ skrik», synger Bjarne Brøndbo, og det er vel ingen som gjør det bedre enn han på trøndersk. Her er det mye følelser, med  Lenes nå omtalte bulimi som et slags utgangspunkt for sangen. Det er dette «Hver gang vi møtes» blant annet handler om – å ta for seg en sang og gjøre den til sin egen, gi den en personlig touch. Bjarne har jobbet med teksten, og den treffer Lene i hjerterota. Det er vanskelig å tenke seg at dette er en Lene Nystrøm-sang når du hører den på dialekt, i røff, men sårbar poprock-tapning – og med en innlevelse du ikke hører så ofte hos rai rai-Bjarne. «Bildan lyg», synger han, og du tror på det. Dette er bare program nummer to, men dette er så langt det nærmeste vi er kommet et «Hjernen er alene»-øyeblikk i år.

Inger Lise Rypdal:
«Back To The 80′s» (Rasted/Norreen)
Aqua ble gjenforent, og dette ble en hit i Norge og Danmark. Bandet hadde vokst seg ut av tenåringsbobla og framsto som mer voksent. Inger Lises tolkning låner introen fra Eurythmics’ «Sweet Dreams», og versjonen er fengende nok, men refrenget sitter ikke like godt som på originalen. Jeg foretrekker Aquas egen versjon foran denne elektronikaversjonen med en Inger Lise som synger på engelsk – med tidvis dårlig diksjon. Her har hun prøvd å være moderne, og det kler henne ikke helt. Men Lene Nystrøm har hatt en fin kveld!

Neste uke er Jonas Fjeld hedersgjest.

Gisseltaker Amédy Coulibaly ble skutt og drept av franske paramilitære elitestyrker, i en samordnet politiaksjon mot ham og de to terrorbrødrene Said og Cherif Kouachi. Sistnevnte hadde forskanset seg inne på et trykkeri på industriområdet utenfor landsbyen Dammartin-en-Goele.

- Redd for å være jøde

Nå er hele plassen ved det jødiske bakeriet sperret av politiet, og beboere i området står ute på terrassene sine for å ta del i markeringen. Klokka halv åtte var det ett minutts stillhet til minne om ofrene.

- Det er politi her nå, men om to uker, når folk har glemt dette, så er ting tilbake til vanlig igjen. Jeg er ikke redd for terrorister, de er overalt i hele verden, men jeg er usikker og redd for å være jøde i Paris, sier 24 år gamle Sara, til Dagbladet.

- Jeg har flere venner som studerer i Israel, og Tel Aviv, og de sier at de har lyst til å bli der nå, at de ikke vil komme tilbake, sier hun.

24-åringen er på markeringen sammen med sin familie. Noen av vennene hennes kjente det drepte gisselet Yoav Hattib (21), og hun holder opp et bilde av ham fra Facebook.

Rystet

Han hadde nettopp kommet hjem fra en reise i Israel, hvor han blant annet hadde besøkt Jerusalem, forteller hun.

- Vi er rystet over det som har skjedd. Vi har snakket med en venn hvis mamma var innestengt i ett av fryserommene, og hun hadde ringt mannen sin for å si adjø.

- Vanligvis ville vi gått til sabbat i kveld, men alle synagoger er stengt. Alle er veldig opprørte, sier Sara.

- Vi er her for å protestere mot at terrorister angriper jødene og pressen. De prøver å skremme oss, de vil at vi skal dø, men vi kommr hit sammen for å si at vi ikke er redde, sier Julien, som også er til stede utenfor butikken.

Fire menn drept

Navnene på de fire personene som døde under gisselaksjonen i kosher-butikken i Paris, ble i dag offentliggjort. De fire var alle menn og alle jødiske.

Ifølge statsadvokat François Molins ble de fire trolig skutt av Coulibaly da han gikk inn i butikken og tok gislene. Det skal ha vært 15 gisler som slapp unna da Coulibaly ble drept av spesialstyrkene.

Tok pistol – henrettet

Samtidig har flere detaljer i dag kommet ut om de dramatiske timene inne på supermarkedet.

Ifølge en av de overlevende den franske avisa Le Point har snakket med, Mickael B, tok ett av gislene en av pistolene Coulibaly hadde lagt på disken. Han rettet den mot terroristen, men den virket ikke.

- Da ble han skutt av Coulibaly og døde umiddelbart. Sønnen min begynte å gråte. Han ville hjem, forteller den overlevende.

Redde barn

Dagbladet snakket i dag med ti år gamle Lola, som måtte gjemme seg inne på skolen mens gisselaksjonen pågikk. Hun er redd for å gå ut i dag.

Familien bor like ved supermarkedet. Da politiet stormet butikken, gjemte de seg inne på rommet, forteller mor Nanon.

- Det ristet i vinduene våre, ikke bare én gang – men fem ganger. Det smalt og bråkte. Jeg ville ha datteren min hjemme hos oss, sier hun.
 

I kveld er det 16 år gamle supertaltentet tilbake på norsk jord og Idrettsgallaen på Hamar, hvor han er nominert til prisen «Årets gjennombrudd». En rekke norske idrettsstjerner er til stede. Likevel er det Ødegaard alle vil prate med.

- Det er litt rart, egentlig. Jeg kunne aldri forestilt meg det hvis vi hadde spolt et år tilbake. Det er litt rart og litt spesielt, sier Ødegaard til Dagbladet.

Massivt press

Det alle ønsker å vite, er hvilken klubb Ødegaard vil velge når han skal ta steget ut i Europa – og når avgjørelsen tas.

- Det har jeg ikke tenkt så voldsomt mye på. Dere får nok vite det når det skjer noe offisielt. Da skal jeg kommentere det. Frem til da er jeg Godset-spiller og trives godt med det, sier Ødegaard til Dagbladet.

Før turen til Madrid denne uka var allerede oppmerksomheten rundt teknikeren enorm. Klubber over hele verden ønsker ham og alle de store internasjonale mediene skriver side opp og side ned om den norske sensasjonen.

Derfor er det naturlig at presset om å levere sportslige prestasjoner at et skyhøyt nivå fort kan føles tyngende. Det er heller ikke alle 16-åringer som er nødt til å svare på kritiske spørsmål fra pågående journalister så fort de viser seg offentlig.

Ødegaard er imidlertid klar på at han ikke lar seg påvirke.

- Jeg føler ikke så mye press, egentlig. Jeg spiller bare fotball og har det gøy. Jeg gjør det jeg liker best i verden, sier Ødegaard.

- Rart og spesielt

Forrige sesong startet unggutten fra Drammen med treninger med Strømsgodsets rekruttlag i 4. divisjon. Etter hvert som månedene gikk ble han både tidenes yngste spiller og målscorer i Tippeligaen og den yngste debutanten i EM-kvalifiseringssammenheng, da han entret banen mot Bulgaria for Norges A-landslag.

De helt unike prestasjonene ballvirtuosen har levert på banen, har som kjent gjort ham ettertraktet over hele Europa.

Selv oppsummerer Ødegaard 2014 slik:

- Året har egentlig gått over all forventing. Før sesongen hadde jeg kanskje et håp om å debutere for Godset i Tippeligaen. Det gjorde jeg jo ganske tidlig. Etter det har det skjedd veldig mye, så det har vært et veldig bra år.

Nominert

I kveld måtte Ødegaard forbi et samlet pressekorps før han kunne finne plassen sin i Hamar OL-Amfi. Der konkurrerer han mot kombinertløper Jørgen Graabak og skiskytter Tiril Eckhoff om prisen for årets gjennombrudd.

På Dagbladets spørsmål om hva 1998-modellen vet om de to, begynner han imidlertid å le.

- Det er vel noen OL-gull der og sånn, så det er tøff konkurranse. He-he.

- Men du har levert bedre prestasjoner enn dem?

- Nei, det vil jeg ikke si. Det er to gode idrettsutøvere, sier Ødegaard før han går videre til neste journalist.

Nordmannen det er snakk om heter Simen Sveen og ligger på 18. plass i sammendraget etter dagens løp. Underveis i løpet var Sveen veldig aktiv i feltet, og dro blant annet Martin Johnsrud Sundby opp til den andre spurten.
 
Og det er her, ifølge Sundby, at Halfvarsson mister hodet og skjeller ham ut i løypa. For Sveen dro ham ikke i stavene, han hoppet inn i løypa foran ham før spurten.

- Om Calle sier at jeg dro i stavene hans er det feil, men vi hadde en liten nesten-krasj, sier Sveen til den svenske avisa Expressen.

- Hva ropte han til deg?

- Han ropte at han skulle ta meg om jeg fortsatte å holde på, sier nordmannen.

Sveen hoppet altså inn i sporet foran Halfvarsson på vei opp til den andre spurtprisen. Det var helt kalkulert, og Sveen gjorde det for å hindre Halfvarsson samtidig som Sundby og Northug fikk fri vei fram.

Petter vant til slutt spurten foran Halfvarsson.

- Jeg hadde ett oppdrag i dag, og det var å hjelpe Martin og Petter til flest mulig bonussekunder. Det jeg gjorde var helt bevisst, og jeg gjorde det for å hjelpe Martin og Petter, sier Sveen til Expressen. 

- Det er mange i Sverige som kommer til å mislike deg veldig sterkt nå, sier Expressens reporter.

- Det får de bare gjøre, det bryr jeg meg fint lite om. Jeg har et norsk flagg i panna. Ikke et svensk. 

- I morgen vil Nortug samarbeide med Johnsrud Sundby, stod det der der, men la oss heller være både personlige og ærlige:

•• I morgen vil Petter mest av alt slå Martin, og Martin akkurat like mye slå Petter.

Dette er utholdenhetsidrett på et ekstremt høyt nivå, og den avsluttende etappen i Tour de Ski er hundre prosent prestisje. Det blir sjelden mye varig samarbeid av sånt.

OG for å fortsette i virkelighetens idrettsverden:

•• Gjennom hele denne sesongen har Norges desidert to beste langrennsløpere knapt noe viktigere mål enn å komme seirende ut av den interne duellen dem imellom.

Ikke fordi de har noe personlig imot hverandre, men fordi de hver for seg setter standarden. Petter med sin imponerende — og frekke — seiersrekke i OL -og VM, og Martin som regjerende mester i verdenscupen med et nytt treningsgrunnlag som i seg selv utfordrer alle som er mer enn normalt opptatt av å gå fort på ski.

Det er både Petter og Martin.

DERFOR ble sammenlagtlederen i årets Tour liggende utmattet i snøen i målområdet omtrent til siste løper var i mål. Rent fysisk er Petter jo ikke helt på plass ennå. Underveis i åssiden i Val di Fiemme forsvant de fleste av de sekundene som skulle fungere som et vern mot Martin opp slalåmbakken i morgen.

Men ikke tro at manglende krefter i seg selv avgjør denne duellen. I morgen kommer Petter på nytt  med alt han står for av vinnervilje. Det er uansett formidabelt.

MEN er det sunt?

Ikke i vanlig forstand. Eller som Martin presiserte mens NRK-reporteren lirket og lurte for å få ham til å akseptere favorittposisjonen etter en etappe som hintet om at dette bare ble en norsk duell:

- Dette er sjukt, sa Martin, og hadde medisinsk belegg for det. I hele vinter har han drevet rovdrift på lungene, og nå pep og harket det i et maskineri som ikke er konstruert for så mange utmattende løp på en uke.

SÅNN kommer nok Norges to sprekeste skikropper til å slå tilbake mot eierne, men ikke i morgen. Det tillater hverken Petter eller Martin.

Finalen i Tour de Ski er blitt dypt personlig. Ikke fordi Petter for snart to år siden gikk ut av det landslaget som Martin nå regjerer totalt. Den rent idrettsideologiske debatten om forholdet mellom landslag og privatlag, har lite med dette å gjøre.

I løpet av forsesongen har Petter fått sitt personlige opplegg til å fungere, mens Martin har brukt disse treningsmånedene til å gjøre herrelandslaget enda sterkere. Slik kan andre for en tid passe på prinsippene. Petter og Martin passer helst på hverandre.

BILDENE av de to muntert joggende sammen forleden, var akkurat så hyggelige som slike idrettsbilder skal være. På samme vis som Petter de siste par månedene har fungert flott på Martins etter hvert ganske personlige landslag, har de ingen problemer utenfor sporet.  Det eneste de sliter med, er å tape mot hverandre i sporet.

Det er derfor det blir stygt opp bakken i morgen. Gjennomtrente utholdenhetsutøvere som presser seg over sine egne grenser, er sjeldent noe pent syn underveis.
 
Og denne gangen er det alt å vinne der langt, langt oppe for begge to.