Mer fra Dagbladet Meninger:
Religionskrig
for tullinger
Den elleville redaksjonen i Charlie Hebdo kunne ha dekket blodbadet i Frankrike som følger: «Religionskrig i Europa: 20 falne denne uka» og minnet oss om Trettiårskrigen.
- Jeg kan ikke begripe hvorfor ikke vi muslimer står forrest i kampen for ytringsfriheten
Sutring i glasshus.
Muslimer blir også drept for å kritisere islam
Som ikke-praktiserende muslim med iransk bakgrunn vil jeg takke Charlie Hebdo av hele mitt hjerte
Novellen er romanens fattige fetter
Likevel lever den i beste velgående.
For feig til Ã¥ seia “Je suis Charlie”
Andreas Homplands Sideblikk
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo har det blitt gjort flere intervjuer med religiøse muslimske ledere om karikaturer og hvordan de oppfatter ytringsfriheten. Svarene som har kommet er nedslående og viser en fullstendig manglende forståelse for hvordan disse verdiene også gagner dem selv.
Ikke misforstå meg, flere av disse karikaturene har såret og provosert også meg. I 2010 var jeg med å arrangere demonstrasjonen mot Dagbladet etter de publiserte en karikatur av Profeten Muhammed (fred være med han) som en gris som tråkker på Koranen.
I dag, fem år senere, er det fortsatt en tegning som sårer og provoserer meg, men nå har jeg innsett at min følelse av krenkelse er langt mindre verdt i den store sammenhengen enn det å verne om ytringsfriheten og pressefriheten.
I intervjuene har de religiøse lederne krevd at storsamfunnet må respektere islam, slutte å mobbe muslimer og bruke folkeskikk. Dette er helt urimelig krav å stille ytringsfriheten som rettighet. Den skal være uinnskrenket og holder man seg innenfor straffelovens rammer skal man få ytre hva som helst uten frykt for forfølgelse og straff.
Selvfølgelig skal man samtidig få mene enkelte karikaturer bidrar til å nøre opp under intoleranse, hat og fordommer mot minoritetsgrupper. Å ta til motmæle mot noe man oppfatter som krenkende, sårende og hatefullt er legitimt, men da må man samtidig ta en uinnskrenket ytringsfrihet i forsvar og det er her våre religiøse ledere snubler gang på gang.
På spørsmål fra journalister om våre ledere syntes det er greit at noen tegner og publiserer karikaturtegninger av Profeten Muhammed (fred være med han) så svarer de konsekvent vagt eller på noe helt annet. Hvor vanskelig kan det være å si klart og tydelig at det skal være lov å tegne og si hva man måtte ønske innunder ytringsfrihetens rammer og innenfor straffeloven — helt uten forbehold?
Vi er heldige her i Vesten som bare trenger ̴ frykte motargumenter n̴r vi sier noe som er p̴ kanten eller som provoserer. I flere land, mange av disse muslimske Рkan man bli pisket, fengslet eller i verste fall drept for det samme. Er ikke dette viktigere ̴ protestere mot enn noen karikaturer?
Jeg syntes det er litt rart at man skal reagere såpass kraftig på blasfemiske uttrykk når man samtidig ser det som et ork når man får muligheten til å forsvare troen sin mot ekstremister og terrorister som har kidnappet den og dynket den i blod. Er det ikke en større krenkelse mot oss muslimer og mot islam at terrorister dreper uskyldige og hevder det er i vårt navn? Det syntes jeg!
I går gikk Ubaydullah Hussain ut på Twitter og hyllet de franske terroristene og omtalte dem som helter — en person som flere ganger har omtalt seg selv som en talsperson på vegne av islam og muslimer i Norge. Det krenker og sårer langt mer enn disse karikaturene, ja faktisk gjør det meg ganske så forbanna. Ytringsfriheten verner også om han, det fikk vi se i høst når han ble frikjent i retten etter å ha forherliget og hyllet terrorisme — samme som han gjør nå.
De siste årene har Profetens Ummah holdt flere provoserende markeringer som har satt sinnene i kok hos den jevne nordmann. De har ropt død over jødene, død over USA og hyllet Osama Bin Laden offentlig.
Hvordan har samfunnet reagert? Politiet har stilt med ekstra mannskap for å sikre dem ytringsfrihet når de har annonsert at de vil demonstrere og de har ved flere anledninger stått på Karl Johan og andre knutepunkt i hovedstaden og delt ut løpeblader.
Ytringsfriheten er viktigere for oss som minoriteter enn for majoritetsbefolkningen. Tenk hvis majoriteten fikk bestemme hvor grensa for religiøs praksis skulle gå for oss som muslimer uten mulighet for å protestere? Tenk om hijab ble forbudt og de som protesterte ble arrestert?
Tenk om vi ikke fikk slippe til med motargumenter og nyanser i offentligheten når urett blir begått?
Ja, for å sette det helt på spissen. Tenk om alle de som føler seg krenket av vår religion skulle gå i demonstrasjonstog for å innskrenke vår religionsfrihet? Tenk om alle de som valgte å trosse disse forbudene ville bli fritt vilt? Vi har sett konsekvensene av dette i Syria og Irak de siste årene.
Hver gang noen misbruker islams navn får vi slippe til og når disse karikaturene har stått på trykk har vi fått lov til å ta til motmæle og markere tydelig hva vi syntes om dem.
Er det ikke på tide at vi ser at en svekket ytringsfrihet først og fremst vil gå utover oss minoriteter? Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke vi muslimer står foran i kampen for ytringsfriheten med fanen og stemmen høyt hevet.
Skal det være sånn at vi kun støtter ytringsfriheten kun når den gagner oss og ikke på prinsipielt grunnlag? Da kan vi i hvert fall ikke klage når ingen tar oss på alvor.
Er det ikke på tide vi innser at problemet med karikaturtegningene er mer hvordan vi reagerer på dem, enn at de blir tegnet i utgangspunktet?
Før terrorangrepet ble tegningene sett på som vulgære og provoserende. De ble kun sett av et fåtall interesserte. Nå har de blitt verdens fremste symbol på ytringsfrihet og alle har sett dem.
Er det ikke forståelig? Angrepet på Charlie Hebdo var ikke bare et angrep på en redaksjon — det var et angrep på en av de viktigste grunnpilarene i samfunnet vårt. Det var et angrep på ytringsfriheten.
Jeg hÃ¥per vÃ¥re religiøse ledere tar seg tid til Ã¥ reflektere over hvor viktig ytringsfriheten og frihetsverdiene som nÃ¥ er under angrep i Europa faktisk er og jeg hÃ¥per vi kan se dem fremover i fronten for Ã¥ forsvare disse rettighetene pÃ¥ prinsipielt grunnlag og ikke bare med tÃ¥keprat og bortforklaringer.Â
