bilindustrien

DINSIDE.NO: Audi A7 er en uvanlig vakker tysk luksussedan. Men hva skjer når du parer den med RS-avdelingens råeste triks?

Vanligvis ville jeg ha hyttet en neve mot himmelen og skamkalt værgudene og alle andre kosmiske krefter i denne situasjonen:

Jeg står nemlig med nøkkelen til en bil med prislapp på nesten 2,5 millioner i hånda. Den har 560 hester og skal klare null til hundre på 3,9 sekunder. Og nå har plutselig været bestemt seg for å snu og la regnet bøtte ned i tilsynelatende uuttømmelige mengder.

Men vet du hva? Det gjør ingen verdens ting.

YES, regnvær!

Nei, jeg har ikke tatt valium. Heller ikke meldt meg på meditasjonskurs for å finne mitt indre sentrum. Denne roen, eller skal vi snarere si oppgløddheten jeg føler når jeg kikker ut av vinduet på de vanvittige vannmengdene som fosser fra himmelen, kommer ikke fra innsiden. Den kommer av å studere fakta-arket på bilen jeg nå skal kjøre.

RS + quattro

Audi RS7 har nemlig skikkelig firehjulstrekk, ikke tullegreier med viskosekobling eller Haldex-opplegg. Her er det kontinuerlig grep på alle hjul, uansett føre og vær. Siste generasjon av quattro-systemet er i tillegg bedre enn noensinne.

Utgangspunktet er en fordeling på 40 prosent foran og 60 bak. Ved fullt pådrag forandres dette til 15 foran og 85 bak. Dette gir en oppførsel på glatta som minner mer om gamle Delta integrale enn Audi 100. Her flyttes kreftene bakover lenge før fronten har snust på understyring. Betyr det at samtlige av bilens 560 hester og 700 Newtonmeter kan anvendes under dagens forhold? Vel, det er akkurat det jeg har tenkt å finne ut.

Dette er nemlig en bil som er konstruert for å være rendyrket sportslig i mye større grad enn den mer moderate luksus-GT-en Audi S7, som vi også har testet.

Grombil for helårsbruk

Det finnes mange råe biler der ute. BMW M6, Porsche Cayman, Jaguar F-Type, Lamborghini Aventador, Ferrari F12 – herlige doninger, alle som en. Og samtlige blir fullstendig poengløse så fort føret blir dårlig. Hvorfor? Fordi de bare skyver med bakakselen, noe som gir utrolige kjøreegenskaper på tørr asfalt. Og intet mer. Hva er poenget med å kjøpe en supersportsbil som du bare kan bruke på godværsdager hvis du vil komme fra opplevelsen med livet i behold?

Det er nøyaktig her magien med Audis RS-serie kommer til syne. Ja, de er store og tunge. Ja, de kan til tider virke vulgære. Men stylingen er det du som er sjef over når du bestiller bilen. Vil du ha en diskré og lite oppsiktsvekkende RS? Klart det lar seg gjøre.

Audien som lystrer nøkkelen i hånda mi, er alt annet enn diskré. Siden A7 kom på markedet for fire år siden, har jeg beundret de elegante linjene. Og det sier en del, for jeg er absolutt ingen fan av Audis linjeføring historisk sett. Men A7 forandret alt. Men tåler det skjøre, delikate designet en full RS-overhaling uten å miste magien?

Topper 300 km/t

Helt ærlig: Nei. Dette er ikke den syver’n jeg har lært meg å like. Smaken er jo som baken, men dette blir for mye kebab og for lite kultivert for min del. 21-tommers felgene kler ikke bilen i det hele tatt. Den matte gunmetal-lakken er veldig fotovennlig, men ser bedre ut på stylede biler på SEMA Show i Las Vegas. Her blir det for mye av det gode. Og det er rart.

Hadde dette vært en RS6, ville alle styling-elementene vært på sin plass. Men sjuer’n er et annet dyr, mer elegant, grasiøs og dynamisk i linjeføringen. Alt blir sablet ned av disse smått vulgære detaljene.

Men, igjen – dette er en smakssak, og alt er opp til deg når du bestiller den. Jeg prøver å svelge førsteinntrykket og heller fokusere på kjøreopplevelsen.

Etter å ha kjørt RS6 på tysk Autobahn under lanseringen i fjor, vet jeg godt hva som venter meg. Der var jeg en hårsbredd unna 300 km/t i frifartssonen, godt overbevist om at bilen greier den elektronisk sperrede toppfarten på 305 km/t. Her i Norge får jeg nøye meg med noen friske sprinter i lavere hastigheter. Mye lavere. Men det er greit, for nå skal jeg tross alt finne ut om dette er en anvendelig luksusrakett under typiske norske forhold. Og de er sjelden bra.

Merkelig Dynamic-styring

Sportssetene er akkurat like gode som jeg husker fra RS6. Ikke enorme sidevanger, men nok til å holde meg på plass etter hvert som veiene blir mindre og svingene kommer tettere. Bilen er fem meter lang og bortimot to meter bred, men den føles på ingen måte så stor som den er. Den uanstrengte drivlinjen hjelper på inntrykket; Audis 8-trinns tiptronic-kasse er silkemyk og lynrask og sportsdifferensialen (standard på norsksolgte RS-er) gjør den rett og slett leken på småveiene. Men jeg finner et stort ankepunkt: Styrefølelsen.

Gjennom Drive Select-systemet kan jeg velge om styringen skal være i dynamisk eller normal innstilling. Mitt instinktive valg var å umiddelbart velge det første. Godt uti turen irriterer jeg meg mer og mer over en kunstig tyngde som legger en ufølsom hinne over tilbakemeldingene. Derfor prøver jeg å skru tilbake til normal styring: Og voilà! Som natt og dag – plutselig kjenner jeg alle de små nyansene som tidligere føltes så fjernt.

Men hvorfor har de lagt inn denne «Dynamic»-funksjonen i styringen hvis alt den gjør er å legge på en kunstig tyngde? Jeg forstår det ikke.

Bryter Audi-tradisjonen

Med mine egne favoritt-innstillinger trygt på plass (sportsdifferensial, motorlyd, motor/girkasse og understell i «Dynamic», styring i «Normal») begynner jeg å teste kreftene som bor i bilen. Regnet slår fortsatt hardt mot frontruta, og veiene er klissvåte. Dette føret i kombinasjon med brede 21-tommers hjul og et moment som er hinsides all fornuft, er en perfekt oppskrift på ubehagelige kjøresituasjoner. Likevel skjer det motsatte.

På vei ut av en sving trekker jeg i venstre girhendel. Turtelleren lander momentant på 5000 omdreininger, jeg svarer med å plante gassen i gulvet. Her skal en godt motorisert Audi tradisjonelt understyre rett ut i geografien. Umiddelbart kjenner jeg at denne vil noe helt annet. Bilen setter seg på bakbeina og skyver nøyaktig dit rattet peker.

I utgangen kjenner jeg til og med at hekken setter seg ut litt, i en forsiktig skrens som raskt rettes opp uten at jeg trenger å løfte en finger. ESP-systemet har enda ikke grepet inn, her gjør differensialene all jobben. Ikke en eneste hestekraft går til spille. Fyttigrisen for en effektivitet!

Høyre girhendel blir brukt flittig ut på rettstrekken, akselerasjonen tar ingen ende. Men dette er ikke Autobahn, minner jeg meg selv på, og roer ned før neste sving. Det samme gjentas. Festet er fenomenalt. Bilen føles mer bakhjulsdrevet enn firehjulsdrevet opp til grensen. Tramper du over, befinner du deg fort i en kontrollert firehjulsskrens som lett lar seg eliminere – hvis du vil …

Like rask som oppgitt?

På neste rettstrekke bremser jeg ned til stillestående og finner fram rundetid-funksjonen i kjørecomputeren. Nå skal jeg sjekke hvor rask den egentlig er. På papiret skal den greie 0-100 på 3,9 sekunder. La oss se, da vel. Launch Control-sekvensen iverksettes. ESP Off. En fot på bremsen, en annen på gassen. Turtallet legger seg på rundt 4000 omdreininger mens turbotrykket bygges opp. Så slipper jeg bremsen.

Å, i helsike. Femti, åtti, hundre! Herrejemini. Det der var fort. Voldsomt fort. Stiv-nakke-fort. Jeg trykket på stoppknappen idet tallene i Heads Up-displayet skjøt forbi hundre. Hmmm … Den skal altså greie sprinten på 3,9 sekunder.
Det gjorde den ikke. Den greide det på 3,8.

I den empiriske forskningens navn tar jeg et par lignende akselerasjonstester til, med nøyaktig samme resultat. Jeg kjenner et ørlite grann hjulspinn akkurat idet bilen setter av gårde, men mesteparten av ferden mot hundre foregår med urovekkende godt feste. Av en eller annen grunn føles akselerasjonen mer voldsom her i RS7 på vått føre enn jeg kan huske at den var i RS6 på tørt føre.

Sannsynligvis er det bare innbilning. Jeg forventet tross alt en lynrask akselerasjon da jeg testet RS6 under optimale forhold i fjor. Det jeg nettopp opplevde i RS7, var jeg totalt uforberedt på. Dette er rått. Brutalt. Hensynsløst effektivt. Og vanedannende.

RS7 eller CLS63 AMG?

Min dag i RS7 er over og jeg ser tilbake på mine godt utnyttede timer bak rattet. Kjøreopplevelsen har vært preget av voldsom akselerasjon, usannsynlig feste både rett fram og i svingene og høy komfort takket være det hydrauliske Dynamic Ride Control-systemet. Og, så lenge du dropper «Dynamic»-funksjonen i styringen, greier den å levere en involverende og sportslig føreropplevelse til tross for sine relativt digre dimensjoner.

Men jeg sliter fortsatt med en ting: Utseendet.

Ja, jeg vet at en RS skal se bøllete ut. Og det gjør den jo. Men måtte de ta den såååå langt? Det funker på RS6. Men her ble det litt for mye for min smak. Gi meg eksteriørpakken til S7 med drivverket til RS7, og jeg ville blitt fullstendig fornøyd. Og heldigvis kan du det. Kunden bestemmer, i alle fall i denne prisklassen.

Men det finnes fortsatt en flue i salaten, og den heter Mercedes CLS63 AMG S 4MATIC. Den har mer krefter, mer moment og greier balansen mellom eleganse og råskap langt bedre enn Audi RS7. Men er 4MATIC-systemet like bra som quattro-systemet under slike forhold som dette? Tror nesten jeg må låne meg en og finne ut …

Saken ble opprinnelig publisert på DinSide. Les her.