bilindustrien

Jeg kan uten blygsel innrømme at jeg velger meg mine favorittpopvokalister i hvert fall delvis etter hvorvidt jeg har lyst til å ta en øl med dem.

Derav min litt usaklig høye toleranse for Huey Lewis, min forkjærlighet for D’angelo fremfor Maxwell, min flere tiårslange fascinasjon for Róisín Murphy - og selvsagt også min, din og vår alles kjærlighet til Robyn.

Adam Bainbridge, også kjent som Kindness, kunne nylig bekrefte vår felles mistanke om Robyns enorme potensiale som drikkekompanjong.

I et intervju med norske Natt&Dag beklaget han seg noe kokett over at hver eneste studiosession han hadde med Robyn endte opp med rent helseskadelige bar-utskeielser.

I et annet nylig intervju, med The Fader, fikk vi beskrevet detaljert nøyaktig hvordan en slik seanse kan utfolde seg.

Og i dette tilfellet resultere det i en perle av en popsang: Robyn-”duetten” (strengt tatt nøyer Bainbridge seg med litt bakgrunnsvokal) «Who Do You Love?», fra det ferske Kindness-albumet «Otherness».

Samarbeidet mellom de to ble nemlig innviet med en barrunde i Stockholm.

En barrunde som ble avrundet med at en aggressiv mannsperson tok kontakt på gaten.

En “metalhead” ifølge Bainsbridge sin beskrivelse, uansett en sånn fyr man kanskje alle har møtt (eller vært) klokka fire på natta.

Lei av et uteliv og et samfunn som avviser en, gang på gang.

Fyren tok kontakt nærmest med en uttalt forventning om å bli avvist av våre venner barranglerne.

Kanskje særlig av Robyn, ut fra hennes antatte posisjon i samfunnshierarkiet.

Bainbridge prøvde å trekke seg varsomt ut av situasjonen.

Men Robyns kjæreste, videoregissøren Max Vitali (som blant annet har regissert «Dancing On My Own» og «Monument» for Robyn), hadde andre planer.

Dermed ble trekløveret utvidet til en kvartett som bega seg til sin nye venns gitarsjappe (!), hvor de endte opp med å jamme sammen til et stykke ut på morgenkvisten. 

Da de våknet opp igjen neste dag, og sakte rekonstruerte gårsdagen, ble det klart at låten de skulle spille inn sammen denne dagen ikke kunne handle om noe annet enn dette møtet i natten.

Og der starter også første vers, nettopp med denne lett gjenkjennelige rekonstruksjonen av forrige kvelds hendelser.

«So tell me how was your morning?» Jo takk som spør, har som vanlig sett både bedre og verre varianter.

Overraskelsen ligger muligens i refrengets like banale som kraftfulle budskap:

«Don’t let the noise confuse you.
It’s just the thing that you’re used to.
You never knew any different.
There’s something else if you listen – WHO DO YOU LOVE?»

Man kan spørre: Er dette samme Robyn som har bygd en hel karriere, og bygd et felles emosjonelt ståsted med sine lyttere gjennom hele sin karriere, med alle disse sangene om den umulige og vonde kjærligheten?

Eller slik som hun selv sa det når jeg så henne spille på et jorde i England i sommer, da hun introduserte «Dancing On Your Own» ved å oppsummere sin samlede produksjon i tre knappe setninger (sitert etter hukommelsen):

«You know, love can be hard sometimes. It’s not easy. It’s a serious thing.»

Og nettopp derfor føyer ikke bare «Who Do You Love?» seg naturlig inn i katalogen.

Litt på samme måte som fyllehistorien bak gir en ny kontekst til historien sangen forteller, blir sangen i seg selv en slags nøkkellåt.

Den åpner opp et nytt perspektiv man kan betrakte hele Robyns katalog fra.

For vi slutter ikke å prøve, uansett. Slå oss i bakken og vi reiser oss igjen.

Hvorfor tror du vi drikker, egentlig?

Vi evige romantikere. Uten oss, ingen popmusikk.

Kanskje ingen musikk overhodet.