Mer fra Dagbladet Meninger:
To jenter ble gruppevoldtatt og hengt i et tre. Det er det samme hatet som dreper kvinner i Norge
Andreas Wiese kommenterer.
- En mistanke hviler over deg, at du bare vil pule heite feministdamer
På tide å komme ut av skapet.
Eat and låve
Kortreist, frittgående og lykkelig skal maten og bonden være.
«Jeg spriket med bena, mens tårene rant, og håpet at legen ikke skulle dømme meg»
Da jeg kom til nummer to måtte jeg stenge av hjernen.
- Han vil at Norge skal oppgi alt det vi vant i 1814
Norge i ny union.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
I alle verdens aviser denne uka kunne vi se et bilde ingen lett vil glemme. En gruppe barn og voksne er samlet under et tre. Fra treet henger et menneske, de nakne føttene er ennå bare lett misfarget. Hun er ei ung jente. Sammen med sin kusine, som henger død i et reip ved siden av henne, er hun først gjengvoldtatt, siden hengt opp i treet mens hun fortsatt var i live.
De to hadde tatt sjansen på å prøve å gå på toalettet. Jentene var 14 og 15 år. Politiet ble varslet. De nektet å gjøre noe, hånet ham og kastet ham ut, forteller faren til en av jentene. Hun var hans eneste barn.
I USA skriver en rasende ung mann et manifest som koker av hat og aggresjon mot kvinner.
Kvinner har krenket ham. Ingen av dem vil ligge med ham. Kvinner skulle ikke selv få lov til å velge sine partnere, for Elliot Rodger hadde også krav på sex. Nå skal han hevne seg. Han bevæpner seg med våpen og kjører ut i byen for å drepe. Hans uttrykte holdninger fikk hans mor til å kontakte politiet. De besøkte ham. og mente å finne en «sky, sjenert og høflig» ung mann. Seks unge mennesker mellom 19 og 21 år blir drept.
I Norge skulle Florence Aryanik holde tale, en appell i anledning årsdagen for krystallnatten. Det kan være skremmende nok, men til den unge kvinnen kommer det gjentatte alvorlige trusler.
Noen vil voldta henne, skade henne, torturere henne, drepe henne. Hennes forbrytelse, i de navn og ansiktsløse feigingene og bøllenes verden, er at hun vil snakke offentlig. I Norge.
I Pakistan blir en ung kvinne drept utenfor en rettsbygning. Hun steines med murstein og slås i hjel med køller. Det er hennes egen far og hennes egne brødre som dreper henne. Hennes forbrytelse skal ha vært at hun giftet seg med en mann mot familiens vilje.
Politiet griper ikke inn. En politimann sier at kvinnens far er svært preget av hendelsen.
I Norge oppsøkte Anna politiet. Hun var livredd for sin mann, som truet henne. Politiet ga henne ikke den beskyttelsen hun trengte, krisesenteret mente hun ikke kunne bli boende. Det er, som vi vet, ikke så uvanlig at menn truer kvinner på livet i Norge.
Noen av disse kvinnene blir drept. Anna ble bortført, mishandlet og drept. Hennes høyst begrunnede frykt ble ikke tatt på alvor.
Kvinner i Norge må visst leve med at menn truer dem på livet, enten det skjer på nett, på gata eller på soverommet. Det er jo slikt enkelte menn gjør. Når kvinner er på fest, må de vurdere risikoen for å bli voldtatt. Som en kvinne skriver på «#yes, all women»-kampanjen på nett: Hvis vi stoler på menn blir vi fortalt vi var naive idioter, hvis vi ikke gjør det blir vi fortalt at vi er hysteriske, paranoide nazi-feminister.
I dagens VG står en leder om voldtektene i India og steiningen i Pakistan. Tittelen er «Det grenseløse barbariet», og avisa er med all grunn rystet over den groteske mishandlingen og brutale drapene.
Samtidig gir lederen inntrykk av at dette er noe som skjer «der borte», «hos dem». Kanskje VGs lederskribent også skulle tatt inn at barbariet faktisk er nettopp grenseløst: Overgrep og drap mot kvinner skjer på tvers av alle landegrenser. Det skjer alle steder der det finnes menn som hater kvinner.
Selv om kvinneforakten, volden og overgrepene er mer utbredt i India og Pakistan, er det samme hat som dreper kvinner i Norge.
Kvinner oppleves som objekter for egen lyst i California, Trondheim og Oslo. I alle land tror noen menn de har en eiendomsrett til kvinner. Noen menn prøver å true kvinner til taushet, med trusler om voldtekt og drap.
Vi ser og vi vet at vi ikke klarer å hindre at disse truslene og drapene skjer i Norge, der problemet burde være mindre og lettere å løse. Dersom stat, rettsvesen og politi ikke klarer å gi truede kvinner den trygghet og beskyttelse de har krav på, trenger vi å skjønne mer om hvorfor det er så vanskelig, selv i landet vi liker å være stolte av.
Vi trenger at trusler blir høyere prioritert av politiet. Vi trenger at kvinner i fare tas mer på alvor. Vi trenger at tiltakene for å gjøre dem trygge retter seg mot mennene som truer.
Men det stopper heller ikke der. For et par år siden hadde jeg en prat med en mann. Hans beste venn hadde vært i et forhold med en kvinne som tok slutt, og han hadde fått vi at vennen etter en krangel hadde fysisk «presset seg til sex» med eks-kjæresten. Han hadde ikke konfrontert vennen med dette.
Dels var det for personlig, dels klarte han ikke å tro det: Det gjaldt hans rolige, hyggelige bestevenn.
Og så, et år seinere fikk han høre samme historie en gang til: Vennen hadde gjort det samme med sin neste kjæreste. Nå bebreidet min venn seg selv: Hadde han første gang satt rett navn på det som skjedde, kalt «presset seg til sex» for voldtekt og konfrontert kameraten med det, hadde kameraten fått en korreksjon han trengte, tenkte han nå. Bra det. Men at kameratens handlinger også kvalifiserte til fengselsstraff, tror jeg ennå ikke han hadde tatt helt inn over seg.
Kvinnehat sprer seg som ringer i vann. En hard kjerne overgripere tolereres av en ring utenfor som selv kanskje nøyer seg med aggressive ytringer på nett, eller i en garderobe. Og de ytringene tolereres igjen av en enda større gruppe som ikke ytrer dem selv.
Det er selvsagt ekstrem forskjell i skala. Holdningene til et flertall av menn i ett land, kan være holdningen til et lite mindretall i et annet.
Kvinners situasjon i de forskjellige land er dramatisk forskjellig, slik verdens rikdom også er høyst ujent fordelt. Men mekanismen er lik i India og Norge.
At verden reiser seg i avsky mot overgrepene i Asia, eller Afrika er sunt, nyttig og viktig. Mener vi alvor, kan vi jo begynne med å finansiere flere toaletter for kvinnene, så jentene kan leve tryggere. Vi kan legge press på landene,så kvinnenes rettssikkerhet blir bedre.
Men i rike Norge er hver kvinne som må leve i frykt eller trues til taushet et ydmykende nederlag for vårt demokrati. Hvert overgrep er like alvorlig. Og hvis det er færre av dem her, må de også være lettere å gjøre noe med.
Når vi har funnet ut hvordan, kan vi gjerne dele oppskriften med resten av verden.
Et lite sted å starte er å slutte å tolerere kvinnehat og forakt der vi møter den, selv om kommer til syne når gutta er samlet og jentene borte. Respekt og toleranse har samme sosiale egenskaper som hat og forakt.
Den kan spre seg som ringer i vann.
Vi har dessverre blitt nødt til å stenge kommentarfeltet, på grunn av hets og rasisme.