bilindustrien

DET er ikke den alvorlige tiltalebeslutningen, et muligens flere måneders langt fengselsopphold eller en mislykket PR-aksjon som nå er Petter Northugs store utfordring. Det er det tilbakevendende spørsmålet om karakter.

De fleste har sikkert fått med seg at han i rus hadde pekt ut kompisen som sjåfør under den fatale mainatta, men ikke hvordan det hadde skjedd.

For den dumme løgnen som Petter har beklaget i ettertid, har jo vært noe mye mer enn en glipp i fylla:

•• Tre ganger pekte han på kameraten sin som den skyldige.

Da er du vel egentlig ikke lenger noe særlig til kamerat.

ALLE synes det er dumt å kjøre i fylla. Fyllekjøring er pr. definisjon æresløst. Men det er ikke heller så mye ære i det å akseptere en tiltalebeslutning for falsk anklage.

Petter gjorde det siste på direkten i går. Jeg vet ikke om det var med de vante PR-rådgiverne ved sin side, men jeg vet at disse unnskyldningene og forklaringene begynner å få et grunnleggende troverdighetsproblem:

•• For hvorfor kommer det virkelig store oppgjøret med dette sviket mot kameraten først opp nå?

Er det bare fordi statsadvokaten presset sannheten om denne fyllekjøringen enda en vond omdreiningen videre.

FOR det er jo ikke den angrende, reflekterte Petter vi har fått se mest til de siste ukene hverken i Coop-reklamene på TV, i familehyggen i bokform eller som glansnummer på Sirkus Northug.

Joda; vi er blitt tatt med til ulykkesstedet, og har skjønt at det kunne ha gått så mye verre. Det viktigste vil alltid være at det tilfeldigvis ikke gikk liv på grunn av denne fyllekjøringen, men resten av historien forteller fortsatt noe mer:

•• Denne framstillingen er blitt for regissert.

Et sted underveis i alle svingene og snarveiene for å beskytte underholdningsproduktet Petter Northug, glipper det selv for de smarteste varemerkebeskytterne; Petter mister troverdigheten.

SLIK mister han dessverre også seg selv. For denne gutten har jo alltid vært ekte vare. Han var den som våget å utfordre alle og som på ganske naturlig vis kunne få seg til å si det meste.

Seinest i forrige uke fikk Skiforbundet høre det:

- “Fuck’em. Fuck’em all”, var beskjeden til skiledelsen i striden om hvem som skulle styre karrieren til en av langrennhistoriens aller største løpere.

Da lød det karslig. Selv nesten rett ut av glattcella hadde Petter tilsynelatende funnet tilbake til sitt gamle jeg, og fansen frydet seg.
Men altså en tiltalebeslutning for tidlig.

NÅ er det selve karakteren som står til doms, og der holder det ikke bare med de omdømme-skole-korrekte grepene om å bøye seg så fort og dypt som mulig.

Den virkelige dagen derpå er det mer tid for å skyve rådgiverne til side, og se på seg selv:

•• Hva er det jeg ønsker med skikarrieren min; hvem er det jeg vil gå fort for og hva betyr det egentlig å vinne?

Etter en serie slike løgner, holder det ikke lenger med VM-gull i Falun. Den medaljen måler bare farten i sporet, og det er ikke den vi tviler på. Petter Northug er formidabel skiløper, men denne gangen vil vi mye heller se ham som en fin kompis igjen. En som ikke bare kommer tilbake til politiet på søndagsettermiddagen for å gjøre opp det formelle regnskapet med de tre løgnene i fylla, men som tåler å stå i dette dypt personlige nederlaget så lenge at han kan gå videre på en ok måte.

KANSKJE var det alle rådgiverne som ikke lot ham ta seg denne nødvendige tida; kanskje var det Petter selv. Uansett er det alt for kjapt blitt alt for mye butikk i månedene etter ulykken. Petter kom for raskt tilbake i kasselinja på Coop og i TV-stuen din som en hvilken som helst frekk, veltrent idrettshelt etter et litt uheldig eventyr.

Med sannheten i hånda, har denne fyllekjøringen vært noe mye mer.

Nå er Petter Northug ikke lenger den nær uovervinnelige. Han er blitt en skikonge på prøve, og det er bare ham selv som forhåpentligvis helt til slutt kan krabbe tilbake på tronen.