bilindustrien

- Du får be ham til middag hos dronningen og meg i kveld, sa han til sin venn Heiberg.

I løpet av kvelden der på Nordre Jørstad gård på Maihaugen begynte Samaranch å gi etter. Lillehammer-lederne fikk så fraktet Vegard opp til IOC-presidentens suite på Lillehammer Hotell for at de skulle få snakket ut, og de ble enige om å være uenige.

Slik kunne den sterkt IOC-kritiske Vegard Ulvang avlegge den olympiske eden på vegne av utøverne med visshet om at hans flengende kritikk av bevegelsen var blitt hørt.

DET er denne konkrete bakgrunnen som gjør det relevant i dagens OL-debatt å høre Vegards nye syn på IOC:

- Jeg kan ikke lenger bruke argumentene mine fra 1994 mot IOC, sa Ulvang på seminaret og gikk igjennom alle de endringene av den olympiske bevegelsen som gjør at han nå; uavhengig av sitt ulønnete verv som internasjonal langrennssjef, har fått tilbake en grunnleggende tro på OL som en viktig global møteplass.

For om det fortsatt er mye å si om selve sammensetningen av IOC der mange av medlemmene fremdeles bare representerer seg selv, er det ikke lenger en forstokket internasjonal olympiske bevegelse som stritter imot idealistiske norske forsøk på å redde lekene fra propagandashow og fråtseri.

Akkurat den framstillingen av vår egen rolle er mest et hendig manipulert bilde til bruk både for debattens ja -og nei-side.

OM vi tror at det er Norge som for tida presser fram gode endringer i måten å arrangere OL på, er det altså ikke sant. Tanken om “Lavpris-OL” tilpasset ønskene til den enkelte arrangørbyen, er ingen norsk ide. Kostnadskuttet ble lansert av tyskeren Thomas Bach sist høst mens han ennå bare drev valgkamp for å overta som IOC-president.

Da Bach ble valgt, kom reformarbeidet i gang umiddelbart uten særlig tanke på hva som skjedde med et eventuelt vinter-OL til Norge 2022. Der hadde jo innbyggerne i Oslo akkurat stemt ja til lekene sine, og inntrykket av en kompakt nasjonal motstand knapt satt seg utenfor Norges grenser.

Slik kom IOCs løfter om mer penger og mer makt til arrangørbyene som en følge av skepsisen mot det olympiske i de andre vesteuropeiske byene. Først nå er disse midlene ment å ha effekt på stemningen i Norge.

PÅ DET VISET er IOC sitt tilbud til tre mulige olympiske vertsnasjonene for vinter-OL 2022 om å påta seg alle ekstrautgiftene, ingen siste krampetrekning for å tekkes den norske opinionen. Det er derimot en naturlig konsekvens av en langsiktig politikk for å løfte lekenes popularitet i Vest-Europa.

Thomas Bach har mer enn nok av penger til det. På bare et par måneder har han sikret bevegelsens økonomi for tiår framover gjennom flere svært gode TV-avtaler og fått orden på mye av omdømmet med et nytt, nært samarbeid med FN.

Sånn vil IOC-presidenten denne gangen garantert ta regningen for sitt eget hotellrom om det blir noe av et vinter-OL i Oslo/Lillehammer 2022, men nå trenger ingen presse Vegard Ulvang til å dra på besøk dit.

Som omvendt opprører og tydelig OL-tilhenger gjør han det frivillig.

FOTNOTE: I vervet som internasjonal idrettsleder pirker gjerne Vegard Ulvang i norsk selvgodhet. Det var vel derfor han på det samme seminaret der han stod fram som OL-tilhenger, minnet om første gang Norge fikk vinterlekene i 1952. Dengang måtte IOC-ledelsen presse de norske arrangørene til å slippe jenter til i skiløypa i Holmenkollen. Under Holmenkollrennene noen uker seinere, var alt overlatt til den norske sjølråderetten igjen. Da ble Kollen stengt for kvinnelige langrennsløpere.