bilindustrien

KONSERT: At Ellie Goulding er en stjerne, var ingen hemmelighet. Et begivenhetsrikt 2013 ga henne blant annet sin første nummer én-låt hjemme i Storbritannia, den samme som ble hennes første norske landeplage, «Burn».

Men det er mange stjerner der ute som ikke skinner like klart på scenen. Dét problemet har ikke Goulding, beviste hun ettertrykkelig i Spektrum i går.

Iført sølvjoggesko, en fargerik paljettjakke og en svart body med halvtekkelig hotpant-skjæring, tok hun scenen med en sjarmerende entusiastisme, ukoreografert danseglede og vokalsikkerhet som signaliserte at det ikke var noe sted hun heller ville være.

Storslagen pop

Goulding lager storslagen, elektronisk popmusikk med hjertet i hånda og nervene på utsida, med en melodisikkerhet og energioppbygging som får det til å virke som hun ikke har annet et hits på lager. Det er heller ikke så langt fra sannheten.

I Spektrum i går startet det litt trått, med et band med litt for mye rockefokus og litt for ullen og lav lyd. Til gjengjeld hadde altså Goulding full kontroll over sin nydelige, småhese stemme; manisk vibrerende og klirrende klar når den skulle.

Stortrommene hun hadde til disposisjon var heller ikke dumme – nettopp når lydbildet kokte ned til rytme, sang og synthlag satt det som best.

Coverlåter

Men det er mer enn én side ved låtskriveren og artisten Goulding, og akkurat som på plate bygde hun sikkert opp et sett som fikk vist det hele.

Etter en halvtimes musikalsk opptur var det på tide å skru ned tempoet, først med en medley som inkluderte Ushers «Climax», et glansnummer det er godt gjort å komme unna med æren i behold. Hakk i hæl fulgte den populære coveren av Elton Johns «Your Song», i en personlig og vokalmessig briljerende utgave som dessverre uunngåelig ble skjemmet av velment allsang.

Gouldings egne roligere og mer sparsomt instrumenterte låter fikk heller ikke hentet ut maks, med et hengivent, men lett distrahert publikum

Hitparade

Til gjengjeld var det svært lite å si på den siste drøye tredelen av konserten, når hun dro på med sine egentlige hits – nå i et mer velfungerende, tydeligere syntetisk sound, og med et lydnivå som rettferdiggjør energiutblåsningene i «Anything Could Happen», «I Need Your Love», «Lights» og til slutt nettopp «Burn».

Parademarsjen etterlot ingen tvil: Ellie Goulding er en sjelden stjerne på pophimmelen, og der fortjener hun et langt liv.