bilindustrien

DET var ikke tilfeldig at et skaket Rosenborg-mannskap kom ut av turbulensen rundt Stefan Strandberg i ganske så ok flyt. Slike personlige situasjoner i en utpreget lagsport har som regel den utgangen:

•• Unødvendig bråk rundt enkeltspillere trigger fellesskapet til å yte litt mer.

I lengden er det dette som avgjør fotballkamper; og mye mer:

•• Som gjør det ekstra fint å spille fotball.

Det har tilsynelatende Stefan Strandberg ikke fått med seg.

FOR uansett hva som ligger til grunn for hans ganske så private streikeaksjon i timene før avspark mot Lillestrøm i går, har ikke Stefan klart å takle dette som en del av et fellesskap. Hans følelser er blitt viktigere enn følelsene for laget. Det er i seg selv raskeste vei bort fra Rosenborg, men i fortsettelsen noe langt mer problematisk. For hvilken norsk toppklubb kan ta imot en spiller som bryter så grunnleggende med selve fotballfellesskapet?

Alvoret i dette som har skjedd understrekes av reaksjonen i spillernes egen fagforening (NISO). Den gir Rosenborg klarsignal til å gjøre som klubben vil med Stefan Strandberg:

- At en spiller skal streike er ikke noe man ønsker eller som blir mottatt positivt, sier NISO-sjef Joachim Waltin til NRK i dag tidlig, og tilføyer:

- Hvis du ikke stiller opp på kamp og er frisk, er det et brudd på kontrakten.

Stort mer kritisk kan ikke en fagforening framføre den ansattes sak.

SÅ er da heller ikke dette et spørsmål om grensene for felles rettigheter i bransjen. Der det ville vært naturlig å kreve at en klubb tok hensyn til en vanskelig familiesituasjon, er det unaturlig å la en enkelt spiller diktere hva som kreves av klubben.

Dessverre er det dette som skjer i alt for mange av de norske toppklubbene. Der er ikke selve problemstillingen så enkel som i det nødvendige oppgjøret mellom Rosenborg og en virkelighetsfjern midtstopper, men konsekvensene er langt større:

•• Over halvparten av Tippeliga-klubbene gikk med underskudd sist sesong, og det til tross for at 2013 i hver eneste klubb ble innledet med forsikringer om at alle hadde lært av en sammenhengende serie med økonomiske uår.

Denne bristen mellom løfter og resultat viser at klubbmiljøene gjennomgående ikke klarer å stå opp mot enkeltspillernes krav. Alt for mange av Tippeliga-spillerne blir fortsatt bortskjemte og overbetalt.

AT nettopp Rosenborg med minus 19 millioner var klubben som overforbrukte mest, forteller at supporterne der skal være forsiktige med å forklare årets sportslige trøbbel med udugelighet hos trener og sportslig ledelse. Som regel er misforholdet mellom investeringer og resultat en følge av hele klubbmiljøets krav til suksess.

Slik må det også være en sammenheng mellom tilhengernes kritikk og deres evne til selvkritikk. Ikke minst i en demokratisk styrt medlemsklubb.

FOR det er fotballfellesskapet i alle dens ulike krav denne saken dreier seg om. Der har den falne midtstopperens umodne oppførsel gitt et hardt presset RBK en uventet sjanse til å slå ring om det som er igjen av trøndersk stolthet og slik komme seg på offensiven etter en slitsom tid.

Stefan Strandberg skal selvsagt få den samme sjansen, men det betinger at han begynner å prate selv. En 23-åring i norsk klubbfotball som velger å bruke agenten i London for å snakke om de vanskeligste temaene, har ikke helt skjønt sin egen status som idrettsutøver.

Samtidig er det for dumt å ødelegge den nasjonale karrieren sin med en eneste tåpelighet. Selv denne feilen er ikke er større enn at det fortsatt er mulig å si at denne gangen var det bare enkeltspilleren som tabbet seg ut.