Svimmelhet var tema i Dagbladet sist lørdag. Svimmelhet og dårlig balanse er vanlige helseproblemer. Som hjerneforsker Per Brodal sier i oppslaget kan svimmelhet, uansett årsak, forstås som et kraftig signal om å holde seg i ro. De svimle er selvsagt mest opptatt av hva helsevesenet kan tilby av hjelp for å gjenvinne kontrollen over svimmelhet og ubalanse. Det er når jeg leser rådene fra fysioterapeut Anne-Lise Tamber at jeg lar meg provosere:
Det du blir svimmel av, skal du gjøre mer. Og Beveg hodet opp og ned og fra side til side når du er ute og går.
Med all respekt for forskeren Tamber vil jeg si til alle svimle: Å slåss mot svimmelheten er en på forhånd tapt kamp. Et langvarig samarbeid med mange svimle pasienter og kollega Britt Fadnes i Molde har lært meg en helt annen oppskrift.
Ja, balansen må utfordres for å bli bedre. Men hvordan? Når det svartner for øynene bare ved tanken på å skulle reise seg?
All endring av varig verdi må være basert på læring. I vårt konsept læringsorientert fysioterapi utfordres balansen i hverdagen. Den svimle Ola eller Kari lærer å reise seg, sette seg, knytte sko og gå i trapp uten å bli svimmel. Taktfaste bevegelser tar rotta på svimmelheten. Dette er trenbart! Og endringer kan skje fort når den svimle bruker det hun lærer inn i egen hverdag.
Den svimle pasienten trenger å lære hvordan hun kan bevege seg fritt og uanstrengt mot tyngden, med tyngden og ikke minst; slippe fra seg spenning. Trygg balanse er faktisk ikke mulig uten å kunne slippe.
Jeg sier ikke at dette er enkelt. Det krever både viljestyrke og utholdenhet å endre på inngrodde vaner. Men gevinsten er stor!
Det er ikke bare den kroppslige balansen som bedres når den svimle gjenvinner kontrollen. Det skjer samtidig noe i det mentale landskapet. Når hodet ikke lenger forstyrres av frykten for å falle, blir det ledig kapasitet til konsentrasjon og hukommelse, til problemløsning og til å ta gode valg.