bilindustrien

Karl Erik Bøhn ble en av tidenes norske trenere uten å – satt helt ytterst på spissen – ha noen av delene.

Men det viktigste først: Håndballen i Norge (og Ungarn) er en stor personlighet fattigere. Tapet er selvfølgelig enda større for familien, som har mistet en varm person som det siste året har holdt seg i live takket være dem.

Ingen kamper er avgjort etter 48 minutter. Ingen liv skal være over etter 48 år.

DU KAN BLI en av verdens beste trenere ved å svinge øksa i garderoben og styre laget med diktatorhånd. Men du kan også gjøre det ved sette spillerne foran og over deg på rangstigen.

Det gjorde Bøhn. Har var naturligvis sjefen, ellers hadde det ikke gått, men jentene var størst. De var stjernene, og han dyrket dem. Før et mesterskap var jeg på restaurant med Bøhn og trenermakker Tor Odvar Moen. Jeg gikk derfra med over 20 saker på de landslagsuttatte Larvik-spillerne. Han var en sitatmaskin.

- Gro Hammerseng er helt nådeløs i satsingen. Jeg frykter at vi rett og slett må skrape henne opp fra parketten, sa han til Dagbladet i 2010.

- Tonje Larsen er en av verdens beste selv på halt bein og jekketralle, sa Bøhn til Østlands-Posten i 2009.

- I dag var hun hysterisk god og delaktig i alt. Kjersti Grini får ha meg unnskyldt, men Linn-Kristin Riegelhuth må være den beste norske bakspilleren gjennom tidene, sa han til NTB i 2007.

Sånn snakket han om dem. Forklaringen på hvorfor han i løpet av åra kalte hver enkelt av jentene verdens beste fikk jeg før cupvinnercupfinalen mot København i 2009.

- Livet er fort kort til å holde folk nede.

Et svar som er spesielt trist i dag. For det er veldig mange som vil savne Karl Eriks evne til å få folk til å føle seg oppe og verdt noe – han ville at alle skulle føle seg som verdensenere. Som spiller i Sandefjord (og 126 landskamper) var han spenstig og skuddsterk, men først og fremst en lagspiller. Allerede da så han dem rundt seg.

HÅNDBALLJENTENE har lært seg å takle suksess. De har beina festet til parketten med en tilsvarende mengde klister de smører på fingertuppene. Bøhn ville bygge dem sterke, sånn at eventuell kritikk prellet av.

Da jentene jublet i konfettiregn og mottok gullmedaljer sto han bakerst. Da de gikk på smeller og gråt, sto han fremst og tok skylda.

Selvfølgelig bortsett fra de gangene dommerne var synderne. Det er en god egenskap å ikke skylde på dommerne, men det er en vel så god egenskap å svare ærlig. Fortelle hva du mener. Bøhn sa alltid hva han mente.

Lavt. Han snakket sjelden høyt. Han gikk kanskje litt sakte, og pratet egenlig litt lavmelt. Lavt, men ikke tomt. Langtifra. For han hadde en lun frekkhet i meldingene.

HVORDAN KAN en av tidenes mest suksessfulle trenere være pessimistisk? Det henger ikke på greip.

Han ledet Larvik til en endeløs triumfferd på norsk jord, og ble den første norske treneren som sørget for norsk Champions League-gull. Han var ikke på benken i Pamplona 14. mai 2011, for han fikk sparken i januar, som følge av daværende samboer Heidi Løkes overgang til Györ.

Men han bygde det laget.

Tross suksessen var han altså en pessimist, og livredd for å tape – hver gang han svingte bilen inn på parkeringsplassen utenfor hallen.

- Jeg tror vi taper alle kamper, sånn har jeg hatt det hele livet. Men så kommer jeg inn i garderoben, og ser hvem som sitter der, sa Bøhn.

Da han så verdens beste spillere blant teipruller, klister og sportsdrikkeflaskene – da sank pulsen litt igjen.

AKKURAT SLIK BYGGET han opp spillerne i Ungarn også. Han overtok det ungarske landslaget sommeren 2011, og stjernelaget Györ november samme år. De var vant til trenere med utdanning fra krigsskolen. Karl Erik Bøhn gikk på lærerhøyskolen.

Derfor ble også de så glad i ham.

Og da han reiste den ungarske håndballkjerringa opp på pallen igjen i desember 2012 – for første gang på sju år – da ble han en folkehelt i gulasjlandet.

«Harcolj a rák ellen» (kjemp mot kreften) har det stått på ungarske bannere det siste året.

For bare seks uker etter bronsemedaljen kom kreftbeskjeden. Det så ikke lyst ut, og Bøhn sa selv han hadde gjort sitt siste laguttak: Han hadde plukket ut kistebærerne.

Vi tror ikke på mirakler i Dagbladet, men Bøhn kom tilbake mot alle odds. Han lå under til langt inn i andreomgang, men slo tilbake. Pessimisten forbløffet selv de største optimistene. I Ungarn drømte de om at han skulle rekke VM i desember. Karl Erik selv drømte bare en dag fram, og tok hver dag som en gave.

DAGEN FØR alle åpnet julegavene, kom det siste sjokket. Tilbakefallet og det verste ordet du kan få fra en lege: Uhelbredelig.

Bøhn har likevel vært positiv i presseuttalelser og sosiale medier, hvor han har takket for alt – og vist kjærlighet overfor sine nærmeste.

Karl Erik Bøhn ga seg aldri, og satte inn utlikningen på overtid. Han fikk ekstraomganger, og gjorde alt rett.

Det finnest grep mot alle håndballens tjuvtriks, men lite kan stoppe den store livstyven: Kreften.

Stian Haraldsen er redaksjonsjef i Dagbladet.no, og tidligere håndballjournalist.