Mer fra Dagbladet Meninger:
Skottland vant
uansett nederlag
Skottland fortsetter som en del av Storbritannia, men skottene har sikret seg mer politisk makt enn noen gang.
En hån mot saken og de etterlatte
At Jens Breivik plutselig er allvitende med tanke på hvordan terrorangrepet kunne vært unngått, er intet mindre enn oppsiktsvekkende.
God PR til Odd Reitan, hva så?
Priser som Ladejarl-prisen kan bidra til å få fler næringslivsledere til å engasjere seg.
Exit gutterommet
Ideologien som skapte en massemorder, kan ikke stanses av barnevernet, skriver Marie Simonsen.
En tanke om Handke
Ibsenprisen til dramatikeren Peter Handke skaper storm i Norge. Vil han frasi seg prisen?
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Politisk er det et nederlag for de skotske nasjonalistene, for førsteminister Alex Salmond og for det regjerende Skotsk Nasjonalparti (SNP). Det er en stor lettelse for den britiske statsministeren, konservative David Cameron, som slipper å gå inn i historien som «den statsministeren som tapte Skottland».
Det er også en lettelse for visestatsminister Nick Clegg og Liberaldemokratene. For Arbeiderpartiet, ledet av Ed Miliband, ligger det en dobbel seier i utfallet. Partiet har mange skotske velgere, i motsetning til de konservative. Partiet hadde mye å tape dersom de skotske setene skulle fjernes fra Parlamentet i London.
De tre hovedpartiene i britisk politikk og deres ledere klarte å overtale flertallet av skottene med budskapet «bedre sammen».
Utfallet er ganske klart. Om lag to millioner velgere stemte for å fortsette innenfor Storbritannia, mens drøyt 1,6 millioner stemte for å bryte båndene. Det er 55 prosent nei og 45 prosent ja. Tallmessig er likevel ikke dette så overraskende, for det ligger ved grensa for feilmarginene i de siste meningsmålingene.
Men i det store bildet, og når historien skal skrives, er hele denne valgkampen en politisk kjempeseier for Skottland og skottene. Folkeavstemninga er en historisk milepæl. Skottland har vunnet større politisk makt enn noengang i den tre hundre år gamle unionen. Det kan aldri bli noe status quo ante, ikke for Skottland – og heller ikke for Storbritannia.
På slutten av valgkampen undertegnet Cameron, Clegg og Miliband et løfte til Skottland om utvidet sjølstyre og mer makt til Parlamentet i Holyrood i Edinburgh. Skottene skal få utvidede fullmakter til å bestemme over skatter, utgifter og sosial velferd.
I siste liten hentet nei-bevegelsen fram tidligere statsminister Gordon Brown, som er skotte og tilhører Arbeiderpartiet, fra hans tilværelse som halvt politisk pensjonist. Han snakket til og med om britisk «føderalisme». Og han la fram en timeplan for reformer av det britiske politiske regimet, som straks fikk støtte fra Cameron, Clegg og Miliband. Kanskje er det den litt fåmælte, alvorstunge og sjelden gledesstrålende skotten Brown som bidro mest til å overtale skottene til å ikke melde seg ut.
Cameron skal legge fram utkast til reformer allerede innen utgangen av oktober. Etter høringsrunder skal en ny «lov om Skottland» være klar og legges fram i Underhuset i London i januar 2015. Men, med et forestående parlamentsvalg i mai 2015, må man vente til det nye parlamentet er samlet før vedtak kan fattes.
Cameron, Clegg og Miliband kan ikke gå tilbake på sitt løfte til de skotske velgerne. Men innbyrdes er de ikke helt enige om hva slags fullmakter de skal «tilbakeføre», som det kalles, til skotske myndigheter. De må straks innlede politiske forhandlinger, både seg imellom og med førsteminister Salmond.
Skottene vil kreve størst mulig «tilbakeføring». Ventelig vil de kreve all makt over skatt på inntekt og fra selskaper, avgift på flyreiser og størst mulig styring av velferdsstatens goder, som skottene er mer opptatte av enn resten av britene. De vil nok også kreve annerledes fordeling av inntektene fra olje- og gass, hvor kildene stort sett ligger i skotsk farvann.
Endringene blir store. Vi kommer til å se et «nytt» Storbritannia. Når skottene skal få så stor makt over egne anliggender, er det naturlig for de andre landsdelene å kreve noe liknende. Det gjelder først Wales. Det gjelder også Nord-Irland, men der har innbyggerne en vond historie med innbyrdes strid og vonde sår å slite med. Til og med i England har det kommet krav om å kunne avgjøre saker og ting uten skotsk innblanding.
Den britiske statsministeren i Downing Street 10 kommer til å miste politisk makt, hvor mye får vi se etterhvert. Vervet kommer til å endres. Gordon Brown snakket altså om «føderalisme». Men hva britisk føderalisme vil innebære er uklart for alle.
I EU er de fleste lederne lettet over å slippe å ta stilling til Skottland som uavhengig land. I Spania er nok statsminister Mariano Rajoy fornøyd, men bare halvveis. Han kan ikke tilgi Cameron å ha gått med på folkeavstemning i Skottland, når han nekter velgerne i Catalonia det samme. Både i Catalonia og i Baskerland har man sett skotske flagg vaie de siste dagene, til og med fra rådhuset i San Sabastián.
Cameron kan nå forhandle på vegne av hele Storbritannia med EU om de reformene som han har krevd. Men er han svekket nå av skottene som er EU-tilhengere? Og hva slags følger vil dette få for hans plan om britisk folkeavstemning om medlemskapet i EU?
I Skottland kan nå ikke de bankene og selskapene som truet med å flytte sørover om det ble ja-seier, annet enn å holde seg hjemme.
Det er et vesentlig sterkere Skottland, men ikke uavhengig, som nå stiger fram.