bilindustrien

Fra avtroppende generalsekretær Anders Fogh Rasmussen overtar Stoltenberg en tettpakket dagsorden: Ukraina, forholdet til Russland, forsvarsutgiftene, Midtøsten, Nordområdene, Middelhavet og Nord-Afrika etter omveltningene der.

Ukraina

Krigsteateret på slettene i Øst-Ukraina endrer seg fra dag til dag. Der står hele forholdet til Russland på spill, en tidligere «partner» som igjen er en farlig motstander. For første gang etter Andre Verdenskrig har Russland ensidig endret ei landegrense i Europa gjennom å annektere Krim. Ved å nøre opp under et russisk «folkeopprør», forsyne opprørerne med våpen, sende inn forkledde elitesoldater og en voldsom bruk av propaganda både i Ukraina og Russland undergraver den russiske presidenten, Vladimir Putin, nabolandets regjering.

Hvis krigen er en forlengelse av diplomatiet, så ligger Russlands krigføring i Ukraina mellom diplomatiet og en åpen militær krig. NATO har ikke funnet et passende svar på dette maktspillet. Det er EU som har økonomiske straffetiltak mot Russland som virkemiddel.

Baltikum

De baltiske medlemslandene frykter at Putin kan bruke russiske mindretall på liknende vis mot dem. NATOs svar er da å utplassere styrker ved faste baser i medlemsland langs grensa til Russland for første gang etter Jernteppets fall.

Med dette kan vi si at forsvarsalliansen «vender hjem» til sitt opprinnelige formål. Krisa i Ukraina understreker også gamle og uløste utfordringer for alliansen, som brått må sees i et nytt lys.

Omfordele utgiftene

NATO-landene står for mer enn 70 prosent av verdens samlede forsvarsutgifter. Men, underlig nok, er ikke dette tilstrekkelig, mener alliansen. Samtidig har USA i lang tid klaget over å måtte bære en uforholdsmessig stor andel av utgiftene.

President Barack Obama gjentok dette budskapet under toppmøtet mellom USA og EU i Brussel i mars. De europeiske medlemslandene står for rundt 26 prosent av utgiftene, mens USA og Canada tar nesten 74 prosent, til tross for større folketall og større økonomi i de europeiske landene enn i de nordamerikanske. Krisa i Ukraina gjør ubalansen særlig tydelig.

- Jeg er den første til å understreke at Europa må gjøre mer, sier NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, som overlater dette oppdraget til Jens Stoltenberg.

For små bidrag

Medlemslandene skal bruke to prosent av årlig verdiskaping, målt i brutto nasjonalprodukt (BNP), på forsvaret. I fjor var det bare noen få land som oppfylte vedtaket.

USA brukte 4,4 prosent, Storbritannia 2,4 prosent, gjeldstyngede Hellas 2,3 prosent og Estland 2,0 prosent. Resten av landene kommer til kort.

Frankrike bruker 1,9 prosent, Tyrkia og Polen 1,8 prosent, rike Tyskland bare 1,3 prosent og Italia bare 1,2 prosent av BNP. Norge ligger på 1,4 prosent, litt under det europeiske gjennomsnittet. Spania og Ungarn bruker mindre enn 1 prosent og det samme gjelder de to baltiske landene Latvia og Litauen, som føler seg truet av Russland. Rike Canada bruker 1 prosent. Island har ingen militære styrker.

Samlet bruker de europeiske landene 1,6 prosent og de nordamerikanske 4,1 prosent av årlig verdiskaping.

I 2014 kommer 21 av 28 land til å bruke forholdsvis mindre på forsvar enn i 2004, ifølge Norges forsvarsminister, Ine Eriksen Søreide.

Krisesparing

Det kommer ikke til å bli lett for Stoltenberg å reise Europa rundt og be om mer penger til forsvar når EU samtidig ber gjeldstyngede land om å kutte utgiftene og få ned underskuddene i statsbudsjettene, særlig ikke når økonomisk vekst uteblir. Til og med i USA la Obamas regjering i februar fram planer om å skjære ned forsvaret til det minste omfanget etter 1940.

Krisa i Ukraina kan nok skremme mange til økt forsvarsvilje, særlig om spenningene øker. Men militære utgifter er blant de politisk letteste å kutte. Det er vanskelig å forsvare overfor velgerne at utgiftene til utdanning og helse er mindre viktige enn til forsvaret, særlig i Vest-Europa.

I tillegg har landene i alliansen mange overlappende og unødvendige militære stridskrefter og våpen som ikke passer sammen. Storbritannia og Frankrike holder seg med kjernefysiske våpen som er svært dyre å vedlikeholde og modernisere, og som kanskje ikke trengs i dag. Men de kommer neppe til å gi slipp på dem med dertil hørende status som stormakter.

Bakkestyrker

Russlands oppførsel under president Vladimir Putin har også ført til andre erkjennelser i NATO. Krigene i Afghanistan og Irak «avsporet» NATO fra å vokte Europas sikkerhet, mener mange analytikere, og de kostet fryktelig mye krefter og mange penger. NATO var allerede «på vei hjem» da Ukraina ringte som ei vekkeklokke.

Østgrensa mot Russland er igjen hovedfronten. Samtidig er man tilbake til den gamle krigsvisdommen at ingenting kan erstatte «støvler på bakken», som forlengst var gått av mote. Nå skal alliansen ha faste baser med utplasserte styrker øst for det som var Jernteppet. Det bryter med en avtale med Russland fra 1997, men den avtalen har Russland allerede brutt i Ukraina, mener NATO.

Midtøsten

En annen skummel front ligger ved østgrensa til Tyrkia, hvor Midtøsten er i flammer. Tyrkia under tidligere statsminister og nå president Recep Tayyip Erdogan har brakt religionen tilbake i politikken i den hittil strengt sekulære staten i det eneste overveldende muslimske landet i NATO. Men han har samtidig forsøkt å løse det betente forholdet til det kurdiske mindretallet i landet og innledet et nært samarbeid med kurderne i Nord-Irak. Erdogan forsøker å bruke kurderne som en god buffer mot stormkastene i Midtøsten.

Det tyrkiske offiserskorpset har vært vokterne av den sekulære staten og urokkelige venner av Vesten. Men de satte tidligere stadig demokratiet til side og innførte militært diktatur når de fant det «nødvendig». Erdogan har temmet dem. Men både i NATO og EU er man litt mistenksomme overfor den autoritære Erdogan. Hvor vil han lede et så viktig land som Tyrkia?

Nordområdene

Tyrkia og Norge er to flankeland i NATO, de var de to eneste med grense til Russland før utvidelsen østover og har derigjennom hatt mye felles. For Norge er det helt avgjørende strategisk viktig å holde NATO våken når det gjelder Nordområdene. Norge er for lite og for svakt til å forsvare disse områdene aleine. I krise vil alliert hjelp være avgjørende. Rikdommene i og under havet er store.

Imidlertid har Norge klart å holde et godt forhold til Sovjetunionen, og seinere Russland, også når spenningene var på sitt sterkeste under Den Kalde Krigen. Delelinja i Barentshavet vitner om dette. Knapt noen kjenner dette bedre enn Stoltenberg, som fikk avtalen om delelinja i havn.

Samtidig ser vi et kappløp om rikdommene rundt Nordpolen, hvor Russland er svært ivrig. Dette er et område som flere NATO-land enn Norge grenser opp til.

Middelhavet

Land i Sør-Europa er rimeligvis mer opptatte av sørgrensa i Middelhavet. Land som Spania, med Kanariøyene, Italia og Hellas oversvømmes av flyktninger og ulovlige innvandrere som daglig kommer over Middelhavet, på flukt fra sosial nød, krigshandlinger og forfølgelse. For NATO dreier dette seg om å hindre terrorisme mot medlemsland.

For EU er dette humanitære og innvandringspolitiske utfordringer. For de berørte landene, som både er medlemmer av NATO og EU, er det to sider av samme mynt, og de må sette inn marinefartøyer i grenseforsvaret.