bilindustrien

Alexander Rybak:
«Money» (Samsaya/Lindal):
Samsaya er nok den største utfordringa for tv-seerne, først og fremst fordi så få av sangene hennes er kjent ute hos det store publikummet. Alexander Rybak starter festen som rapper, slik også den indisk-norske artisten startet, med synth og uten fele – og han skal ha honnør for at han gjør noe annet enn det som forventes. «De fattigste av oss er de som har bare penger» høres ut som en ok oversettelse av en låt som opprinnelig er skrevet på engelsk. Rybak stråler som vanlig, refrenget er fengende og plutselig er han Samsayas «lillebror i Norge», som hun begeistret utbryter.

Simone Eriksrud:
«Breaking Bad» (Samsaya/Ball):
Simone har valgt å gjøre en av Samsayas største låter, og hun vil gjøre den «veldig fjortis», som hun sier. Hun blir dessverre en lillesøster i forsøket. Simone klarer rett og slett ikke å fange sjelen i denne låten, som er så energisk og så viktig for Samsaya. Her blir den bare anmassende. Har du hørt den med Samsaya, blir det fort klart at det er bare én person som kan gjøre den med full troverdighet – og det er Samsaya sjøl. Men koringa er tøff!

Lars Lillo-Stenberg:
«Apple» (Samsaya/Jimson/Flygare):
Tårene renner når Samsaya hører denne tolkninga av en meget personlig låt om forholdet til moren. Og aldri har hun nok vært nærmere Neil Young! Lars Lillo-Stenberg har som vanlig oversatt til norsk. I motsetning til Simone går han til selve kjernen i denne låten, Han får fram sårbarheten i den nakne tolkninga – bare kassegitar og tre stemmer. Han leser henne. «Jeg trodde ikke det var mulig å gjøre den på norsk, jeg», sier Samsaya. Lillo-Stenberg klarer det med glans. En flott oversettelse i all sin enkelhet.

Øivind Elgenes
«Superhero» (Samsaya/Ball):
Bli din egen superhelt! «Superhero» er en av Samsayas mest kjente låter. Elg får den til å låte som en Dance With A Stranger-låt, eller enda mer en Rolling Stones-låt, og gjør veldig lite mer med den. Det er trøkk og fullt øs, og Elg tar litt av i sin iver etter å rocke den opp. Tøft gitarriff, men det blir også vel mye av det samme her – og låten blir ordinær sammenliknet med Samsayas spennende originalversjon.

Sigvart Dagsland:
«Change» (Samsaya/Nelson/Eran/Lindal/Hvidsten):
Sigvart snakkesynger i gang denne låten, som også med Samsaya er uvanlig dempet, men bygger den sakte opp mot noe mer. Det er bra. I norsk språkdrakt har den – logisk nok – fått tittelen «Forandring». Problemet med så personlige låter som dette er at de som regel ikke blir like troverdige med andre artister, og i hvert fall ikke med en mann – sjøl om Sigvart synger den om og til henne.

Anneli Drecker:
«Stereotype» (Samsaya/Ball/James/AME)
Verken Samsaya eller Anneli er stereotyper, så det passer veldig bra at Anneli gjør denne. Troverdigheten er altså på plass, men Annelis versjon treffer ikke helt. Det handler like mye om at Samsaya legger så mye av seg sjøl i sangene sine at det er vanskelig for andre å nærme seg dem. Annelis versjon er stakkato og henger ikke helt på greip. Det blir ikke så mye igjen av det som er så bra med låten med Samsaya sjøl, men hun gjør den i hvert fall på sin måte. Likevel, her hjelper det ikke med krigsmaling, indianerbrøl eller annen staffasje. Ugh, ugh!

Neste lørdag er Lars Lillo-Stenberg hedersgjest.