bilindustrien

Og når jeg ser journalister fra Uruguay gråte rundt meg må jeg innrømme at jeg synes det er vakkert.

FOR ENGLAND ER det brutalt og noen vil sikkert mene at det er urettferdig også. Jeg er ikke en av dem. England tapte for en bedre spiller i denne kampen. England tapte for en mann som scoret to mål på sine to gode muligheter mens Wayne Rooney bare scoret ett på sine fire.

Ikke sånn å forstå at Wayne Rooney var dårlig, han var nemlig veldig god, men Englands problem er at Wayne Rooney ikke var god nok.

Sammenliknet med Luis Suarez nådde han ikke opp.

Og det gjorde ingen av de andre engelskmennene også.

HISTORIEN FRA URUGUAYS triumf og Englands fall Sao Paulo blir ikke dårligere av at det var Liverpools og Englands kaptein Steven Gerrard som satt opp Luis Suarez for seiersmålet. Kall det brutalt, kall det skjebnens ironi, kall det hva du vil — det var uansett det som skjedde.

Men det var ikke Gerrards feil at det lange utspillet traff hodet hans og endte som en nesten ferdigscoret pasning til lagkameraten i hverdagen og fienden i går — det var noen midtstoppere der som ikke gjorde jobben sin.
Og det hører også med til historien.

Det er derfor min påstand er at dette måtte skje.

PÅ MONITOREN VED siden av meg ser jeg at Luis Suarez er rørt til tårer. Det er forståelig. Det han har gjort, selv om han stort sett scoret mål på bestilling, er sjelden vare både for han og det lille landet Uruguay. For dette var ikke bare en seier, dette var en helt enorm seier.

Og da gråter man.

Det sier seg selv.

DET ER ALLTID mulig å kritisere en forsvarspiller eller to når det blir baklengsmål og Phil Jagielka vil sikkert få høre det. Det var han som etter forsvarsboka ikke håndterte Suarez da han sneik seg i posisjon på blindsida bak Englands venstre midtstopper til 1-0, og på 2-1 leste han spillet like dårlig som kollega Gary Cahill.

Men 1-0 får han amnesti for, for noen ganger er en scoring så perfekt utført at det nesten blir dumt å begynne å snakke om de defensive manglene.

Og Luis Suarez 1-0 var en slik scoring.

SAMTIDIG VAR DEN akkurat slik man på forhånd kunne forvente at Uruguay ville gjøre det. Det var jo rommene ute til høyre og venstre, de rommene Englands backer Glen Johnson og Leighton Baines ikke er så flinke til å dekke, Uruguay hadde et overordnet mål om å angripe.

For deretter å søke Luis Suarez så fort og ofte som mulig.

Og som tenkt, så gjort.

DET ER MYE snakk om Edinson Cavani og Luis Suarez i Uruguay. Med rette. Det er lagets verdensstjerner fra PSG og Liverpool alle snakker om.

Men Nicolas Lodeiro i rommet bak superduoen, som gjorde det som var jobben hans før han ble ofret for mer defensiv kraft midtveis i andre omgang – å skape noe for de med giftige brodder på topp – fortjener også en plass når historien om denne kampen skal gjenfortelles i det lille landet med det store fotballhjertet.

I den store skyggen av Luis Suarez var også han veldig god.

29 DAGER ETTER at han ble meniskskadet gjorde Suarez altså det hele England har fryktet siden Uruguay-England for over et halvt år siden ble trukket til Sao Paulo og 19.juni.

Han drepte England. Det som for enhver pris ikke måtte skje, for i England må du være fra Liverpool for å like Suarez, skjedde. Og selv om det er teori som taler til Englands fordel, en syltynn teori, så er jeg sikkert på at også dette verdensmesterskapet er over for verdensmesterne fra 1966.

Og det er like greit.

Sammenliknet med de beste er de ikke i nærheten.