bilindustrien

AMAZONAS (Magasinet Reiselyst): Elva gir og elva tar.

Det er den tredje biten med oksekjøtt jeg trer innpå kroken og kaster uti. Begge de foregående har blitt spist uten mer enn et lite napp.

Men vi kan få fangst på bambusstengene. Foran i kanoen trekker guiden Edivan de Lima Regis (46) inn fisk etter fisk og hiver dem i en bøtte.

Det er blanke og glinsende pirajaer – bortsett fra hai den mest fryktede fisken som finnes. Derfor er det én ting du ikke får lov til:

- Når dere får fisk, så send stanga fram til meg. Dere får ikke lov til å ta den av kroken selv, formaner Edivan.

Bitt til blods

Forbudet har en god grunn. For noen år siden hadde han en turist som insisterte på å ta av pirajaen selv.

Han mistet ingen fingre, men det var ikke langt unna. Bitt til blods ble han i hvert fall.

Jeg slår enden av stanga lett mot vannoverflata noen ganger og da, endelig, biter det. Stolt – og lettere engstelig – svinger jeg min første piraja over ripa.

Ikke tråkk på røtter

Det er tredje dag om bord i «Tucano», en av de minste elvecruisebåtene som tar turister inn i Brasils Amazonas-jungel fra Manaus.

Båten har bare åtte tomannslugarer til turister, og likevel to guider. Dermed blir du virkelig kjent med regnskogens hemmeligheter i løpet av et firedagers cruise.

Vi drar på alt fra morgenturer til nattlige tokt for å se på fugle- og dyreliv langs elva, og besøker en landsby hvor 120 ribeirinhos – elvefolk – har ryddet en slette i jungelen og bygd sine tømmerhytter.

To ganger går vi i land, og vandrer forsiktig gjennom jungelen uten annen sti enn den guidene hogger ut der og da med sine macheter.

- Ikke tråkk på noe som kan brekke, som røtter og døde stammer. Det kan være gjemmestedet til en edderkopp eller slange, advarer Edivan før vi legger i vei.

Utrolige dimensjoner

Regnskogen i Amazonas krever respekt. Den er like stor som hele Europa uten Russland og hjem for flere fiskeslag enn hele Atlanterhavet, i tillegg til 4000 sommerfuglarter og talløse arter fugler, reptiler, amfibier og insekter.

Også elva Amazonas er som en eneste lang overdrivelse. Den er bare nest lengst i verden, men regnet i vannmengde blir alle andre elver til bekker i forhold.

Selv på sitt minste er den opptil 11 kilometer bred – like langt som mellom Horten og Moss – og i regntida øker den til 40.

Da har vannet så voldsomt trykk at ferskvannet ikke begynner å blande seg med havvannet før 23 mil uti Atlanteren.

Vill i jungelen

Bredden der du jumper i land fra kanoene, ligger 17 meter under vann når elva er på sitt høyeste.

Vi har gått opp en lang bakke før vi forlater igapó – skog som blir oversvømt i det våte halvåret – til fordel for terra firme – som er fast grunn hele året.

Her er jungelen skikkelig jungel. Et virvar av bregner og slyngplanter, stammer og greiner sørger for at sikten bare er noen meter. Det finnes både leoparder, dovendyr og tapirer her. Men vi ser ingenting.

Ikke før den andre guiden, Alzenir Botelho de Souza (50), setter seg på huk og begynner å skrape med macheten på en trestamme. Ut strømmer snart gigantiske paraponera-maur – bullet ants – kjent for å ha det mest smertefulle stikket av alle broddveps.

Lett å miste retningen

Regnskogen tilgir ikke feil. Det vet Souza. Både han og Edivan har vokst opp langs elva, i hver sin lille hytte hvor du må padle kano for å dra til naboen.

Idet vi hører et tordenskrall i det fjerne, forteller han hvor lett det er å miste retningen i regnskogen. Han har gjort det selv, sammen med broren.

- Vi var og plukket açaí-bær da vi ble overrasket av et regnskyll. Når det regner, er det vanskelig å orientere seg. Så vi gikk oss vill. Heldigvis løste det seg da bygen sluttet, sier han.

Aldri før har jeg følt sånn lettelse over igjen å se to kanoer langs elvebredden.

Kaimanjegeren

Vi er 14 turister – fra USA, India, Østerrike, Finland og Norge – og hva som blir stående som høydepunktet på turen, er individuelt. Men én tur scorer i hvert fall høyt hos alle.

Før middag på dag to tar guidene med oss på kveldstur i kanoene.

Mens mørket senker seg, lar Souza ei søkelykt sveipe over breddene. Den avslører alt. Den hvite S-formen til en smaragdboa i et tre, frosker, og opptil fire meter lange kaimaner som stirrer på oss med røde rubinøyne.

Fiskerflaggermus som sveiper inn i lyskjeglen og snapper innsekter. Fisk som hopper og lander på dekk i jakten på det samme.

Et sted kommanderer Souza kanoen helt inn til bredden. Han slår av lykta. Bøyer seg ned. Og så, lynsnart, skyter han hendene ned i det svarte vannet og snapper tak i en liten kaiman. Triumferende holder han den opp. Han har fanget en kaiman med bare nevene.

28 grader i vannet

Vi har sett kaimaner og fanget piraja. Likevel inviterer guidene oss med på å bade, en dusj og en lunsj seinere. Det mangler ikke akkurat på spørsmål.

- Hvordan vet dere at det ikke er piraja her? Og kaiman?

- Vi ser det på bredden, svarer guidene.

Mer beroligende er det at de selv kaster fra seg håndklærne på sandbanken og vasser uti.

Snart ligger vi alle og dupper i elvevannet. Det er 28 grader, varmt som et barnebasseng. Og snart har vi glemt alle tanker om skarpe tenner. Eller nesten alle.

For plutselig utbryter Pam Levitz, en av elveturistene:

- Wow, han fanget en kaiman med nevene. Utrolig.

Som om ikke det meste ved Amazonas er akkurat det. Utrolig.