bilindustrien

(Dagbladet): Den 12. september dro den 28-årige finanskvinnen Rachel Laugtug Olsen fra Stjørdal til Sierra Leone. Hun skal være administrativ leder for ebolaklinikken som Leger Uten Grenser driver i byen Bo i seks uker. Stemningen i byen er trykket: Folk er redde for å bli smittet, og stadig flere har slektninger som er syke eller døde av ebola.

- Vi har jo akseptert en viss risiko når vi jobber for Leger Uten Grenser. Jeg har tidligere jobbet i krig og konflikt, hvor det kan være enkelthendelser som er litt skremmende. Her er det mer den underliggende frykten for å bli smittet, selv om man følger alle prosedyrer og alle anbefalinger, sier Olsen.

Isolert hverdag

Som administrativ leder beveger Olsen seg ikke i de såkalte høyrisiko-områdene på mottaket. Men arbeidsdagen er likevel helt annerledes enn på andre krig- og kriseoppdrag. Alle feltarbeiderne visste at sjansen for å bli smittet var tilstede.

- Den dagen du har litt forkjølelse, blir du jo redd, men så tror jeg du blir mer redd for de rundt deg og for de som bryr seg om deg, enn for deg sjøl. Jeg jobbet 16 timers arbeidsdager, uten fridager. Jeg hadde en jobb som er mye foran datamaskinen. Hvis du klør på øyet, er det veldig fristende å klø, og i et uoppmerksomt øyeblikk kan du gjøre noe sånt, sier Olsen.

Men på ebola-oppdrag må alle være ekstremt forsiktige. Ikke noe kan deles.

- Vi holder god avstand fra hverandre og det er ikke kroppskontakt. Ingen som skjærer opp mat, vi deler ikke vannglass og er isolert fra hverandre. Jeg hadde eget soverom og eget bad.

Surrealistisk beskjed

For nesten to uker siden kom beskjeden alle fryktet som mest: Fire av helsearbeiderne på Leger Uten Grensers mottak var blitt syke. Testene viste at de alle var smittet av ebola. En av dem var kvinnen som nå ligger på isolat ved Ullevål universitetssykehus.
 
- Under omstendighetene måtte vi jo ta en avgjørelse om hvem som skulle gi henne beskjd, og det å få lov til å snakke norsk i en sånn situasjon, var jo viktig. Jeg hadde også med en norsk psykolog. Vi har jo litt støtteapparat i sånne situasjoner, sier Olsen og fortsetter:

- Det er klart at det var vanskelig og surrealistisk. Vi var jo overrasket over at det i det hele tatt har skjedd, og det var hjerteskjærende at det har gått sånn. Men – problemet er jo så mye større enn det enkelttilfellet vi har her nå. Vi har behandlet 4500 pasienter, og antallet nye ebolapasienter øker for hver dag.

Ikke glem Vest-Afrika

Olsen håper og tror at hennes kollega blir frisk. Hun er en av dem som har vært og besøkt den ebola-smittede kvinnen på Ullevål.

- Det var veldig godt for min del. Det var godt å få lov til å gjøre noe, og å føle at kan være en liten støtte. At vi kan snakke om det vi har opplevd sammen, som hun kanskje ikke har mulighet til å snakke med folk her hjemme om, sier Olsen.

- Blir hun frisk? Lurer Dagbladet.

- Jeg håper jo det. Det finnes ikke noe annet alternativ, tenker jeg, sier Olsen.

28-åringen understreker at det som er viktig nå, både for henne og kollegaen, er at fokuset rettes utover: Mot ebola-katastrofen i Vest-Afrika.

- Det er jo kjempetrist, og en utrolig vanskelig situasjon. Vi har jo ikke bare de som er smittet av ebola. Du har også alle dem som ikke oppsøker helsehjelp i frykt av ebola: Gravide kvinner som ikke får sikker fødsel, folk som dør av malaria.. Det handler om et helsesystem som ikke fungerer.

Enorm påkjenning

Sjøl dro Olsen hjem fra Sierra Leona en uke før tida. Det var ingen lett avgjørelse.

– Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg dro. Man føler virkelig et behov for å være tilstede for og hjelpe. Å dra hjem til komfort og hjemmeliv, det er ganske luksuriøst i forskjellig, og føltes ikke bra, sier hun.

Men ønsket om å møte kollegaen, og påkjenningene hennes oppdrag i Sierra Leone ga familien hennes hjemme, gjorde at Olsen dro hjem.

- Det ble veldig vanskelig for familien min, og det var kjempegodt å komme hjem. Spesielt for dem. At de slapp å tenke at jeg kunne bli smittet hver gang de så en avis. For min del og for Leger Uten Grenser, er det viktig å ta vare på familien. Jeg er i en litt spesiell situasjon. Jeg mistet broren min for seks år siden, og det gir litt ekstra angst rundt det: I å miste enda et barn, sier hun.

To døde i Bo

I tillegg til den norske helsearbeideren, ble tre andre helsearbeidere på klinikken smittet av ebola. To av dem er nå døde. En annen er i stabil helsetilstand, ifølge Olsen.

- Jeg venter like spent på den rapporten som dere, og jeg er overrasket over at det har skjedd fordi vi har så strenge rutiner. Samtidig vet vi også at det er umulig å kvitte seg med all risiko, sier hun.

Klinikken i Bo tar ikke i mot nye pasienter før etterforskningen er ferdig, men har fortsatt pasienter inne, som Leger Uten Grenser behandler som normalt.

Olsen vil tilbake for å jobbe i områder som er rammet av ebola etter hvert. Hva får egentlig helsearbeidere til å reise til slike områder?

- Det er jo kjempekritisk. For min del føltes det som at det var noe jeg måtte gjøre. At det var uansvarlig som organisasjon å ikke være tilstede. Og som medmenneske. Den eneste måten vi kan hjelpe til på, er jo å dra dit, sier Olsen.

Trengte mer enn finans

Sjøl har hun finansutdannelse. Men hun følte seg aldri helt hjemme i finansverdenen.

– Jeg liker å stå overfor problemstillinger som er ganske store. Jeg motiveres av mye ansvar og ganske varierte arbeidsoppgaver, og det har jeg ikke opplevd å fått tildelt utenfor Leger Uten Grenser, sier hun.

Det var godt å komme hjem.

– Det er godt å få dusjen sin, senga si og den gode maten som man kan lage sjøl. Frukt. Grønnsaker. Og å gi folk en klem. Det er viktig og det savner man, sier hun, og har følgende melding til nordmenn flest:

- Ikke ha fokus på det ene tilfellet som er her, men på de utrolig mange som er rammet av ebola der nede. Hjelpen trengs der, og det er helt nødvendig at folk drar for å hjelpe. Vi er jo så priviligert her i Norge: Vi har et helsesystem som fungerer så bra, og urettferdigheten i det hele er stor, sier hun.