Torsdag kveld sendte DR2 den danske dokumentaren «Ti still Kvinde». Den handler om hva profilerte kvinner må finne seg i av sjikane når de deltar i den offentlige debatten.
Det er ikke en hemmelighet at kvinner som deltar i samfunnsdebatten blir utsatt for trusler og seksuell sjikane.
I dokumentaren leser profilerte kvinner høyt mail og meldinger de får fra ukjente menn. Den ene meldingen er mer hårreisende enn den andre.
Norsk-danske Benja Fagerland leser opp et brev hun har fått hvor avsender ikke bare truer henne, men også hennes barn: «Jeg kommer til å voldta deg, foran dine tre døtre. Ella Alma og Vilde, er det ikke det de heter?»
Hva Benja har gjort for å få et slikt brev? Hun har deltatt i samfunnsdebatten. Og slik fortsetter dokumentaren med forskere, politikere og kvinnelige samfunnsaktører som leser opp den ene drøye mailen etter den andre.
Liknende dokumentarer har blitt laget både i Sverige («Män som näthatar kvinnor»), og i Norge («Kvinne jeg hater deg»).
I den danske filmen prøver journalisten å finne noen av de som står bak hetsen og møter dem ansikt til ansikt. Han kommer i kontakt med en mann som har sendt en voldtektstrussel til den danske politikeren Johanne Schmidt-Nielsen.
En hyggelig ung mann som heter Kenni står klar med kaffen når TV-teamet kommer på besøk. Han forteller at det er han som har sendt voldtektstrusselen til Johanne. Og han tenkte ikke noe særlig over det, han ble bare litt engasjert og sendte det til henne.
Om han reflekterte over hvordan Johanne hadde det etter å fått en slik melding på Facebook? Nei, ikke i det hele tatt. Han regner ikke med at de han sender slike meldinger til sitter og leser gjennom alle kommentarene de får. Han virker ikke flau eller stressa, bare avslappet.
Det er rart at han ikke reflekterer over hvor drøy den meldingen han har sendt er. Men kan det ha sammenheng med at vi er så vant til at også de som burde vite bedre, sier og skriver drøye ting på nettet?
For la oss bevege oss bort fra de drøye nettkommentarene en stund og se på den offentlige debatten som helhet. Her hjemme har vi veldig høyt tak for hva man kan ytre, vi er et opplyst folk og vi er glad i å debattere. Men etter hvert har vi fått en del mennesker som forveksler ytringsfrihet med ytringsfrikort.
Ytringsfrihet er ikke det samme som å «tenke høyt» i et offentlig møtested som Facebook, og regne med at det ikke får konsekvenser. Det er overaskende at også en del politikere ikke skjønner det.
La oss ta Frp-politiker Johnny Mikaelsen som for eksempel i forrige måned kommenterte en lenke til en sak om en norsk statsborger som kriget for terrorgruppen Islamsk Stat (IS/ISIL) slik : «Når det gjelder den drepte, så syns jeg ordet halvape er en bedre beskrivelse enn Nordmann.» Mikaelsen har også skrevet «En burklakledd spøkelseskladd får aldri blitt norsk i mine øyne »
Når Mikaelsen blir konfrontert, sier at han at innleggene er skrevet som privatperson og at det er humor. Han forteller også at første innlegget ble skrevet i frustrasjon.
Mange støtter ham i nettdebatter og skriver: Slutt å kneble Mikaelsen, han bruker bare sin ytringsfrihet, osv. «Vi må slutte å kneble politikere som sier sannheten», er det noen som skriver i en Facebooktråd.
En annen politiker som tråkket i baret er Hedmarkingen Jan Peistorpet, han skriver på Facebook at han vil ha et muslimfritt hjemfylke.
Statusoppdateringen blir plukket opp av NRK og VG, og han melder seg ut av Frp, men skriver senere: «La meg skrive det en gang til; Jeg er totalt imot at en kultur som Islam skal inn og bre seg i Norge. Så får jeg være så mye partipolitiker som helst. Det er da vel lov å ha egne meninger».
Ja, det er lov å ha egne meninger, men skal man ikke forvente at politikere bruker hodet når de inntar sosiale medier? Hva gjør det med den offentlige debatten at tillitsvalgte spyr ut galle.
Og ofte er det en del politikere og nettdebattanter som kamuflerer menneskeforakt som innvandringsdebatt. «Vi må tørre å debatten», «Peistorpet sier det som det er» «vi må tørre å snakke om hva innvandring gjør med landet vårt», er gjengangere.
Men gjør vi noe annet? Til enhver tid pågår det debatt om alt fra hijab til hva innvandring koster velferdsstaten. Det er interessant å se hvordan man strekker strikken hele tiden for hva som skal være akseptabelt å ytre og hva man kan kreve å komme unna med mens man skriker «ytringsfrihet».
En annen som er glad i å bruke ytringsfriheten sin er Ubaydullah Hussain. Forrige måned ble han frikjent for indirekte oppfordring til terror. Smilende, med Norges beste forsvarsadvokat ved sin side sier han: «Jeg bare benytter meg av den Ytringsfriheten som dere er så liksom stolte av.»
Dommen fra tingretten viser nettopp forskjellen på vår norske ytringsfrihet og det du kaller for «liksom ytringfrihet». Om noen i Norge forfekter «liksom ytringsfrihet», må det være Ubaydullah.
Det lovverket som du fniser av er det samme som beskytter deg. For mens du satt i en norsk rettsal med en toppadvokat og fikk din dag i retten, sto bloggeren Raif Badawi i en rettsal i Saudi Arabia og ble dømt til ti års fengsel og 1000 piskeslag for ha ytret seg kritisk om regimet i Saudi Arabia. Den friheten som du nyter godt av er en frihet du ikke kan nyte godt av i det regimet du hyller.
Og slik går dagene. Det er interessant å se at det ofte er de menneskene som skriker etter ytringsfrihet, er de som ikke mangler ytringsfrihet.
Som kvinne, svart og med muslimsk bakgrunn har jeg deltatt i norsk offentlig debatt i snart 13 år og ja, jeg får en del mailer. Mange av de er like og ofte inneholder de ordet «fitte» og forskjellige dyrebeskrivelser som ape, sjimpanse osv.
Og ofte tenker jeg bare: Herregud, hvor sofistikert retorikk er det å bruke kjønnsorgan som halvparten av alle mennesker har? Og sjimpanser er kule dyr, og vår alles bortkommne fetter.
Og hvis du tror at det å sende slike mailer eller kommentarer er å benytte deg av din ytringsfrihet så må du også regne med at den ender opp i søpla.