bilindustrien

DE dystre bildene fra et forlatt Sotsji eller et Aten i olympisk ruin, er det som mest av alt presser den internasjonale olympiske komite (IOC) til å få vinterlekene 2022 på plass i Oslo/Lillehammer. Nå trenger olympiavennene anlegg som fungerer.

Vårt eget spørsmål er derimot om Norge trenger anlegg finansiert på olympisk vis.

Avstanden er stor mellom en budsjettert anleggsinvestering i lekene for Lillehammer og Oslo på rundt 3,8 milliarder kroner opp til en netto samfunnsøkonomisk kostnad for hele moroa satt til 15,9 milliarder.

Da blir det uansett ja -eller nei-side i OL-debatten vrient å argumentere med særlig styrke på etterbruken av selve anleggene.

FOR i vintersportlandet Norge blir de helst brukt. Selv utenfor den totalt nedslitte Jordal Ishall øst i Oslo er de olympiske ringene fra 1952 på plass, og skiparadiset Lillehammer 1994 står tross mye debatt om finansiering av etterbruken, fortsatt som prakteksempelet på hvordan anlegg blir omdannet fra scene for verdenseliten til daglig mosjonsglede.

Nettopp den erfaringen var en av årsakene til at Oslo vant suverent over konkurrentene Almaty og Beijing i IOC sin egen evalueringsrapport for søkerbyene til 2022. Der fikk de norske anleggene målt i både bruk og etterbruk opp mot toppscore. Dette henger selvsagt sammen med den norske vintersporttradisjonen. Den ble satt til karakteren 10 av IOC sin ekspertgruppe på en skala som ikke gikk høyere. 

HADDE rapporten fra denne evalueringsgruppa avgjort valget av OL-arrangør, ville Norge vunnet greit. Slik er det ikke. Riktignok har en av IOC sine egne reformutvalg nå foreslått at ekspertenes rangering skal telle like mye som stemmegivningen i valget av 2022-arrangør på IOC-kongressen neste sommer, men en slik rask endring av valgprosedyren for søkerbyene er lite trolig. IOC-medlemmene gir neppe fra seg denne innflytelsen frivillig.

Derfor viser også den ferske historien at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom evnen til å arrangere vintersport og selve valget av arrangør. Sotsji tapte for eksempel klart hos de samme olympiske ekspertene, men vant likevel avstemningen om lekene i 2014.

Forøvrig på samme vis som Tromsø i sin tid tapte både mot Oslo og Trondheim hos våre nasjonale eksperter i det såkalte “Martinsen-utvalget”, i det forrige forsøket på å få vinter-OL til Norge. Likevel valgte den hjemlige idrettsbevegelsen under et tydelig politisk press først å satse på Tromsø. Det forteller at det selv nasjonalt er vanskelig å vurdere et så kostbart og komplekst arrangement som OL bare ut fra  anleggsituasjonen.

DER er forøvrig den olympiske galskapen i en viss bedring. Mens det er mulig å forstå at Atens innbyggere i årene etter 2004 ikke har flokket seg på tribunene ved strandkanten for å se på seiling eller har spilt softball rett innenfor, har erkjennelsen av etterbruk nådd makta i IOC.

Der er “bærekraftig” blitt det nye nøkkelbegrepet i vurderingen av søkerbyene. Selv om det også hos IOC er en viss avstand mellom liv og lære, preger det kravene til anlegg mer enn tidligere. Nå kommer presset på nye, fine anlegg ikke lenger fra den olympiske bevegelsen. Der prioriteres derimot gjenbruk, samtidig som IOC diskuterer å lempe kravene om avstand mellom de olympiske anleggene for å sikre en effektiv utnyttelse for hverdagsidretten.

FOR Norges søknad betyr dette i praksis at de foreslåtte anleggene eventuelt blir stående. Der er 64% allerede bygd, mens skøyte -og flerbrukshallene på Valle Hovin og Stubberud, ishallen på Lørenskog, skiskytterarenaen på den renoverte søppelplassen Grønmo samt oppgraderinger av alpinbakker rundt Oslo og Lillehammer, går rett inn i tenkningen om at den olympiske investeringen skal være rettet mot hverdagsbruk.

Det gir i hvert fall et bra grunnlag for å diskutere OL-kostnadene i et langt bredere perspektiv enn det gamle skandalebilder legger opp til.

Men bildene er uansett viktige for om mulig å forstå mer av den feilslåtte olympiske historien.

Og ikke tabbe seg ut igjen.