bilindustrien

(Dagbladet): Bjørn Kristvik (86) var sekretær for Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité fra 1965 til 1971. Han har også vært ekspedisjonssjef i sikkerhetspolitisk avdeling i Utenriksdepartementet, ambassadør i New Delhi, Jakarta, Kairo, Ottawa og ved Norges delegasjon til NATO i Brussel og Paris. Det betyr at han i perioder hadde den høyeste sikkerhetsklarering som det er mulig å få, nemlig «COSMIC TOP SECRET».

Bjørn Kristvik var med andre ord en meget interessant person for KGB, men han var ikke like begeistret for dem.

- Som sekretær for utenrikskomitéen på Stortinget jobbet jeg blant annet med vurdering av skriftlig materiale, gradering av dokumenter og slike ting, i tillegg til rene konstitusjonelle saker. Jeg var fullstendig klar over at KGB var interessert i å opprette kontakt med meg. Det ble jeg også varslet om da jeg fikk stillingen, forteller Bjørn Kristvik.

Dagbladet får møte Kristvik i hans hjem i Øvre Ullern terrasse, med god oversikt over hovedstaden.

- Ble ofte invitert

Dagbladet har fått tilgang til mappa med dokumenter som er lagret på Bjørn Kristvik i PST. Her står det blant annet at attaché Vasilij Toropov ved Sovjetsamveldets ambassade inviterte Kristvik til et cocktailparty i hans bopel i Martin Linges vei 29 på Fornebu 10. november 1966. I PST-dokumentet står det at Toropov var en meget aktiv operativ KGB-mann. Til stede under cocktailselskapet var også KGB-mannen Vladimir Volnov, men overvåkerne var ikke sikre på om Kristvik kom til cocktailselskapet.

- Det begynte ofte med at de inviterte til cocktailselskap, men jeg kan ikke huske at jeg var der. Vi ble ofte invitert til den sovjetiske ambassaden i forbindelse med nasjonaldager. Vi ble oppfordret til å gå dit. Instruksen var at vi skulle behandle dem med høflighet og korrekthet. Korrekthet betydde at vi ikke skulle ha for intim kontakt.

I det samme PST-dokumentet står det at Kristvik ble observert sammen med Volnov i Grandkjelleren 30. mars 1966, og at de satt sammen der i to og en halv time. Den 13. desember samme år ble de samme to observert av POT-spanere på restauranten Frascati.

- Jeg husker først at jeg ble ringt opp av resepsjonisten i Stortinget som sa at en «bolsjevik» ventet på meg. Det var en kar som het Vladimir og kan være denne Volnov. Han ville vite hva NATOs parlamentarikerforsamling var for noe. Det var noe nytt som var mer privatrettslig, uten folkerettslig status. Jeg var sekretær for den norske delegasjonen og jeg tror dette var før det skulle arrangeres et møte i Paris. Russerne visste ikke hva det var, og jeg fortalte om dette til denne Vladimir.

Kasse med flasker

Bjørn Kristvik husker at han møtte den samme mannen i Grandkjelleren slik det står i PST-dokumentet. Dette møtet var på forhånd blitt avklart med Nils Langhelle og John Lyng.

- Da ville han vite hva vår utenriksminister hadde rapportert til Utenrikskomitéen etter et møte i Moskva. Det kunne jeg selvsagt ikke hjelpe ham med. Jeg mener at jeg ikke møtte han flere ganger, men det var ofte vi gikk til Frascati etter arbeidstid for å ta en drink med kolleger i Utenriksdepartementet. Kanskje har Vladimir vært der ved en anledning.

- Jeg husker noe annet som det ikke står om i mappa mi. Det skjedde så vidt jeg husker lille julaften i 1967. Det kom en mann på døra og satte ifra seg ei stor kasse med forskjellige flasker på dørtrammen, for så å gå igjen. Da gikk jeg ut på balkongen og ropte han tilbake. Mannen var sjåfør ved den sovjetiske ambassaden. Jeg ba ham om å ta med seg kassa tilbake. Han så helt vettskremt ut, forteller Kristvik.

I PST-dokumentet står det: «KGBs plutselige interesse for Kristvik etter at denne kom til Utenriksdepartementet, synes meget påfallende.» Kristvik var ansatt og lønnet i UD mens han jobbet på Stortinget.

«Høyst betenkelig»

14. desember, altså dagen etter det siste restaurantmøtet mellom Kristvik og Volnov på Frascati, skrev overvåkingssjef Asbjørn Bryn et hemmeligstemplet brev til justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer (H). Han skriver: «Det er høyst betenkelig å tillate denne form for omgang med medlemmer av KGB-residensen så lenge konsulenten er knyttet til Utenriks- og konstitusjonskomitéen i Stortinget. Stortingspresidenten – eventuelt formannen i komitéen – bør orienteres for å kunne ta standpunkt til om denne praksis er forenlig med vedkommendes stilling som komiteens sekretær. Det er fra tidligere vel kjent at KGB-offiseren Volnov har særlige sovjetiske etterretningsinteresser i Utenriks- og konstitusjonskomiteen.»

- Dette brevet ble jeg informert om. Langhelle var visepresident den gangen. Han bare trakk på skuldrene. Overvåkerne var ikke populære blant alle. De hadde fått beskjed om å holde seg borte fra Stortinget, men jeg tror de var der likevel. Etter dette brevet, hørte jeg ikke mer fra russerne. Noen hadde kanskje gitt dem beskjed om å holde seg borte.

I Norge skal KGB-offiserene ha valgt kjente restauranter som møtested med personer de ville kultivere. Målet var å få dem utviklet til å bli agenter. Det begynte ofte med et cocktailselskap.

Etter det første møtet ble kandidatene oppringt og spurt om et lite møte på en restaurant. Ved juletider kom det gjerne ei flaske vodka i gave, eller en CD-plate ved påsketider. Andre metoder i startfasen kunne være å sende amors piler i retning kvinnelige kandidater, eller friste homofile til honningkrukker der unge menn tilbød intime opplevelser.

Pressmidler

Når KGB-offiserene mente at de hadde fått et godt feste til sine kontakter, ble det snart mer alvorlig og farlig. Pressmidler ble tatt i bruk. Eksempler på dette var å avsløre fotografier av kontaktene i intime seksuelle situasjoner, eller å avsløre deres økonomiske problemer.

Overvåkningssjef Asbjørn Bryhn holdt et foredrag i Oslo Militære Samfund 7. januar 1966. Da advarte han nordmenn mot å komme i situasjoner der de kunne bli presset av sikkerhets- og etterretningstjenesten i Sovjetunionen og andre østblokkland. Han viste til disse tjenestenes farlige virksomhet, nemlig opplegg til provokasjoner, kompromittering og press under trussel om skandale dersom vedkommende ikke gir etter for kravet om samarbeid.

I foredraget sa han: «Bare i de seinere år er det inntruffet et betydelig antall tilfeller hvor homoseksualitet, alkoholmisbruk, rotet økonomi, utenomekteskapelige eventyr, ulovlige valutatransaksjoner og svartebørs er blitt utnyttet som pressmiddel.»

- KGB hadde forskjellige metoder. De kunne gå rett på sak og spørre hva vi visste om forskjellige saker. Hvis vi sa nei, kunne de provosere ved å si at det var rart at vi ikke var orientert. På den måten kunne de få noen til å si mer enn de burde. En annen metode var å gi brennevin og sigaretter. Hvis de som tok imot slike gaver, ikke rapporterte det videre, kunne det bli problematisk om det ble oppdaget. Etter andre verdenskrig var det også uklart hvem vi skulle rapportere til, sier Bjørn Kristvik.

Homoseksualitet var også et tema, men Kristvik mener at de fleste som ble sendt til utenrikstjeneste selv hadde informert om slikt.

- Homoseksualitet ble selvsagt brukt av KGB i forsøk på å presse fram informasjon. Noen av disse ble faset ut av tjenesten uten at så mange fikk vite hvorfor. Vi hadde også ansatte som søkte mot bordeller. Jeg måtte selv ta et møte med en ansatt på en utenriksstasjon der jeg var sjef. Han pleide å gå til et bordell hvor sovjetiske etterretningsfolk vanket. Jeg prøvde å gi den ansatte et godt råd om å finne seg en annen hybel. Det likte han ikke å høre.

- Mye alkohol

- Det største problemet vårt var derimot alkohol. Folk drakk mye mer før i tida, også politikere. Det bekymret overvåkingstjenesten. Når folk hadde fått for mye innabords, var det ikke så vanskelig for KGB-offiserene å få den informasjonen de jaktet på. Jeg husker selv at jeg inviterte til middager i ambassaderesidensen. Først ble det servert aperitiff, deretter viner til middagen, så  konjakk og deretter longdrinker til langt på natt. Det var ikke alltid så enkelt å få gjestene ut av huset igjen om natta.

Noen av restaurantene som KGB brukte i sin kultivering med nordmenn var Engebret, Gamle Christiania, Bagatelle, Stratos og Viking. Det kom fram i Eidsivating lagmannsrett da straffesaken mot Arne Treholt gikk for lukkede dører.

KGB-residenturet i Oslo hadde flere oppgaver. De skulle drive politisk etterretning, vitenskapelig og teknisk etterretning, kontraspionasje, illegal etterretning, signal-etterretning og operativ støttetjeneste. I dette arbeidet var KGB-offiserene pålagt å infiltrere spesielt interessante miljøer.

Noen av de viktigste kontaktmulighetene jobbet ved Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet, Olje- og energidepartementet, Handelsdepartementet, Finansdepartementet, Norges Eksportråd, Norges Bank, i store norske selskaper og i fagforbundene. I tillegg kommer representanter i de viktigste komiteene på Stortinget og journalister som jobbet med energispørsmål og forsvars- og utenriksstoff.

Ville ha navnelister

Arne Treholts første KGB-kontakt skal ha vært Evgenij Beljaev som tilsynelatende var vanlig diplomat og førstesekretær ved Sovjetunionens ambassade på Drammensveien. Han skal ha innledet kontakt med Treholt i 1967.

I rettssaken mot Treholt ble det gitt vitneforklaringer om Beljaev, blant annet av politiavdelingssjef Einar Brusletto i POT. Han fortalte at Beljaev ved flere anledninger skal ha opprettet kontakt til personer som kunne bidra med navnelister. Av en dørvakt på nattklubben Down Town klarte han å få telefonlista over dem som jobbet ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Kilden var også dørvakt for amerikanerne.

KGB-avhopperen Mikhail V. Butkov skriver i sin bok «KGB i Norge» fra 1992: «Ingen hadde lært bossene våre noen kristen moral. Selv hadde de slått seg fram i systemet og på alle måter forsøkt å utrydde den kristne moral.»