Mer fra Dagbladet Meninger:
Medienes kalenderlesing skaper overdreven terrorfrykt
NRK mener tydeligvis at det er greit med villedende fremstillinger, så lenge dekningen er bred.
Et spørsmål om tillit
Når en konkret terrortrussel rettes mot Norge er det to ting som gjelder. God beredskap og rolig, nøktern realisme, skriver John O. Egeland.
Orgasmefaking som skapte en ny gullalder.
«Da han møtte henne» fyller 25.
Albert Einstein og skatteparadis
Einstein bekjente seg i hovedsak til tradisjonell sosialistisk kritikk av privat eierskap til produksjonskapital.
Pappaer må også få være feminister
Mannlige feminister er ikke «på kvinnenes lag», men på menneskenes lag, i kampen mot et system som ikke fungerer.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Tre år og to dager etter 22. juli 2011, blir det på ny slått terroralarm i Norge. Denne gangen før noen aksjon er iverksatt. Og uten at myndighetene vet – eller vil opplyse om – hva målet er eller hvem som står bak. Det som blir sagt er at det er planlagt en terrorhandling i løpet av kort tid, trolig innen få dager. PST-sjef Benedicte Bjørnland sier trusselen kommer fra en ekstrem gruppe i Syria, men vil ikke gå i detaljer. Hun viser i stedet til PSTs åpne trusselvurdering for 2014. Der omtales ekstrem islamisme som den største terrortrusselen mot Norge. Den springer i særlig grad ut av et multietnisk, ekstremt miljø på Østlandet. Det er herfra de fleste av de norske Syria-krigerne er rekruttert, i alt 40- 50 personer.
Det blir oppfattet som dramatisk når myndighetene går offentlig ut og advarer om en konkret terrortrussel, som samtidig er nokså diffus når det gjelder mål og bakmenn. I virkeligheten hadde ikke myndighetene noe valg. Hvis trusselen er så alvorlig som det sies, ville det uansett vært nødvendig å sette i verk synlige beredskapstiltak på offentlige steder som grenseoverganger, knutepunkter for transport og offentlige bygg. Politi med pistol i beltet, eller maskinpistol på armen, ville øyeblikkelig utløst spørsmål om hva som var på ferde. Myndighetene hadde ikke noe valg, men samtidig var det også helt riktig å gå ut med en åpen melding om terrorfaren. Det var et spørsmål om tillit.
Terrorens mål er alltid å svekke, helst ødelegge, den tillit som finnes i samfunnet. Det gjelder den tillit som lever mellom menneskene og som er forutsetningen for et godt og veldrevet fellesskap. Like mye gjelder det tilliten mellom myndighetene og folket. En rekke målinger viser at Norge har den høyeste graden av tillit i Europa. Vi stoler på våre medmennesker, og selv om vi knurrer mot myndighetene i ny og ne, er vi grunnleggende nokså tilfredse med dem som styrer oss. Dette kommer ikke av seg selv. Tillit blir til i en kontinuerlig prosess. Terroraksjonen 22. juli kunne ha svekket de verdiene som tilliten bygger på. Gjørv-rapporten avslørte alvorlige svakheter i statens organisering, særlig på beredskapsområdet. Likevel har ikke det skjedd. Tillitsnivået ble ikke svekket. I en situasjon med fare for mer terror, må det fremdeles være målet.
Terroralarmen vil bli en øvelse i hvordan det nye beredskapsapparatet er bygd opp og fungerer. Det vil også være synlig for publikum, og på den måten skape et inntrykk av at de styrende tar folkets trygghet på alvor. Å påstå at dette er et motiv for en nasjonal terroradvarsel, finnes det ikke noe grunnlag for. Men det er en tilleggseffekt med klar politisk betydning. Her får både justisminister Anders Anundsen og beredskapsetatene en mulighet til å vise handlekraft. Samtidig reiser tiltakene et annet spørsmål: Er det sikkert at trygghet og tillit blir styrket av at offentlige møtesteder blir militarisert av bevæpnet politi? Å bevare et tydelig sivilt samfunn er en viktig, selvstendig verdi.
Det avgjørende vil likevel være hvordan myndigheter og folk håndterer situasjonen i den konkrete hverdagen. Terrorfare utløser alltid fiendebilder og forestillinger om fremmede som en trussel. Derfor må myndigheter og politikere gå foran og opptre med nøktern rolighet. Står det ekstreme islamister bak trusselen, skal det fram i flomlyset. Samtidig er det viktig at helt uskyldige ikke blir innlemmet i fiendebildet. Det er nok av krefter i dette landet som vil gripe en slik anledning til øke fremmedfiendtligheten.
Vi vil også få en debatt om den såkalte radikaliseringen. Regjeringen presenterte nylig en omfattende handlingsplan for å bekjempe ekstremisme. Den inneholdt flere fornuftige tiltak, men la også opp til et folkelig meldesystem av mulige ekstremister som bærer preg av angiveri. Det viser at den økte terrorfaren kan skape aksept for kontroll- og overvåkingstiltak som er i strid med rettsstaten. Trygghet – eller forestillingen om trygghet – settes opp mot frihet og autonomi. Med den vekt som nå legges på myndighetsberedskap, er det samtidig stor fare for at den politiske beredskapen mot ekstremisme blir svekket. Kriminell ekstremisme, slik det er beskrevet i lovverket, er selvsagt en politioppgave. Ellers er det en politisk oppgave å bekjempe ekstreme tanker og verdier.