Lørdag trykket Klassekampen en underlig artikkel. Avisa ga Syphilia Morgenstierne fire sider til å argumentere for at Rune Øygard er offer for justismord. Dommere med lyst til å dømme trodde på en løgnaktig jentunge som kunne tvinne godtroende voksne personer rundt fingeren. Den gamle anarkist mener at lærdommen man kan trekke av Øygard-saken er at man ikke må oppheve behovet for grensesetting overfor tenåringer. «Den dagen tenåringen ikke lenger får viljen sin, har tenåringen noen meget sterke virkemidler til å skaffe seg hevn», får Syphilia Morgenstierne seg til å skrive.
Argumentasjonen er motbydelig. Tre domstoler er kommet til at det var ordføreren som trengte grensesetting. Det står Morgenstierne fritt å mene noe annet, men skal hun gis fire sider til å tenke høyt om saken, ville det hjulpet teksten om hun hadde noen argumenter å komme med.
Ifølge Morgenstierne var ikke jenta kjent som den man kunne stole mest på. Sannheten er at dette var Øygards forsvarshistorie. Retten fant ikke grunn til å legge vekt på den. Morgenstierne leverer ingen argumenter for sin grove påstand.
Ifølge Morgenstierne sitter Øygard i fengsel fordi retten mente at en tenåring ikke kunne lyve, og spesielt ikke om sex. Det er feil. Han sitter i fengsel fordi retten mente at denne jenta, i denne saken ikke løy – og fordi øvrige bevis bekreftet hennes forklaring. Rune Øygards versjon hang ikke på greip. At rettsapparatet ikke tror tenåringer kan lyve om seksuelle overgrep må komme som en stor overraskelse for alle jenter som har opplevd å få sine voldtektsanmeldelser henlagt, eller måttet se den siktede frikjent. Hvor mange voldtektsmenn ville kunne bli dømt med Morgenstiernes krav til bevis?
Ifølge Syphilia Morgenstierne var det «den beste historien» som vant i retten. Det var ikke den beste. Det var den mest troverdige, den som ble understøttet av øvrige bevis, den som hang sammen og ikke ble tilpasset underveis. Historien som ikke vant, var den som var selvmotsigende, full av huller, fortalt av en mann som nektet å forklare seg til politiet, av en mann som i første rettsinstans ikke engang ville innrømme det seksuelle innholdet i sine egne samtaler.
Retten fant at Øygards forklaring var oppkonstruert, kunstig og ikke troverdig. Retten fant at det var hevet over enhver rimelig tvil at jentas versjon var den riktig. Det Syphilia Morgenstierne demonstrerer kan i beste fall kalles urimelig tvil. Skal hun argumentere for justismord, bør hun som et minimum levere ett argument bedre enn at hun har lyst til å tro på Rune Øygard. Og Klassekampen skylder jenta, og andre overgrepsofre, en stor unnskyldning