bilindustrien

Den norske artisten Moodi (Pål Knutsen) forteller at avlyser en lenge planlagt konsert i Tel Aviv 1. februar med tungt hjerte.

- Jeg er både lei meg, frustrert  – og veldig engasjert.

Er veldig i tvil

I brevet «Når kunst kommer til kort» som både blir lagt ut på nettsiden ytring og i en engeslek versjon i The Guardian i dag, forteller Moddi om den vanskelige avgjørelsen. Brevet kan du også lese lenger nede.

- Jeg for første gang spurt meg selv om stillhet av og til kan være enda sterkere enn musikk, sier Moodi.

Og han tviler om han gjør det rette når han nå velger ikke å gjennomføre det som ville blitt hans første konsert i Israel.

Et voldsomt vepsebol

Moddi har i flere uker lest og studert konflikten mellom Palestina og Israel. Da han for få dager siden luftet sin frustrasjon på Facebook, haglet det inn med sterkt polariserte ytringer.

- Jeg har aldri stukket foten inn et et mer hissig vepsebol, sier Moddi til Dagbladet.

Han har på et par dager mottatt 1400 meldinger på nettstedet, og reaksjonene fortsetter å hagle inn. Når hans velartikulerte brev blir offentlig, regner han med et enda mer voldsomt engasjenmet – fra begge sider.

På kontroversiell grunn

Moddi har spilt på kontroversiell grunn før. I Tyrkia, hvor kurdere og armenere nektes eget språk og kultur. I Irland, hvor voldtektsofre må ut av landet for å ta abort. I Russland, hvor homofile trakasseres systematisk og aktivister sperres inne, som han uttrykker det.

 - Og i Norge, hvor tiggere behandles som søppel og klærne vi går med sys for slavelønn, sier Moodi.

- Men å velge ikke å spille i Israel, er den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt – både som menneske og musiker. Jeg føler meg tvunget til å ta et standpunkt – og jeg vet ikke om jeg gjør det riktige.

- Siden dialogen mellom Israel og resten av verden har spilt falitt, velger jeg å avlyse konserten, sier Moddi til Dagbladet.

Her kan du lese Moddis brev i sin helhet:

«Når kunst kommer til kort»    

 De siste par ukene har jeg vært stilt overfor mitt livs største utfordring som musiker. Jeg har alltid hatt en tro på kunst som en unik brobygger og felles arena for debatt. I møte med den politiske situasjonen i Israel har jeg for første gang spurt meg selv om stillhet av og til kan være enda sterkere enn musikk.

Det skulle være en helt vanlig konsert. En velrenommert klubb i Tel Aviv, kjent for sitt lyttende publikum og gode arrangører. Reisen var kort, honoraret til å leve med og iveren stor etter å utforske et helt nytt land og møte nye mennesker. I stedet har jeg valgt å avlyse det som skulle være min aller første konsert i Israel. Eller snarere: utsette den, på ubestemt tid.

Jeg har spilt på kontroversiell grunn før. I Tyrkia, hvor kurdere og armenere nektes eget språk og kultur. I Irland, hvor voldtektsofre må ut av landet for å ta abort. I Russland, hvor homofile trakasseres systematisk og aktivister sperres inne. I Norge, hvor tiggere behandles som søppel og klærne vi går med sys for slavelønn. Allikevel faller midtøstenkonflikten i en annen kategori enn alle disse, en kategori jeg som kunstner skulle ønske ikke fantes i det hele tatt. Mens opplysning og debatt er eneste farbare vei for de første, later det for Israels vedkommende til at stillhet er det eneste midlet som står igjen. Alt annet er prøvd.

Situasjonen burde være kjent for de fleste. Mens fredsforhandlinger mellom Israel og Palestina står på stedet hvil, fortsetter utbyggingen på den okkuperte Vestbredden i stor stil. I romjulen kunngjorde Israel byggingen av 1400 nye bosetninger på palestinsk jord. Bosetningene, beskyttet av egne israelske veinett, kontrollposter og sikkerhetsgjerder gjør Vestbredden til en demografisk sveitserost hvor det stadig blir vanskeligere for palestinere å bo og leve. Nøden og nedverdigelsen utløser ekstremisme. Ekstremismen munner ut i desperate terroranslag mot israelske sivile, og nærer slik den intense frykten som den israelske staten begrunner politikken sin med. Og mens talløse forhandlinger har hatt som mål å bryte denne onde spiralen, fortsetter Israel å tilegne seg land og ressurser i stillhet.

Situasjonen er uakseptabel, og det er ikke kunnskapsmangel som står i veien for endring. Siden konserten ble annonsert har jeg blitt kontaktet av utallige mennesker verden over, også israelere. De er klar over situasjonen og vet hva som foregår. De skammer seg over sin egen regjering, beskriver sitt eget land som et apartheidsystem og ber om støtte. Noen ber meg bruke konserten til å snakke høyt om situasjonen, støtte fredstanken og likeverdet gjennom musikken, fremme dialog og respekt fra scenekanten. Det var også utgangspunktet mitt for å ville dra. Det gjør grusomt vondt å måtte skuffe de som har bedt meg om å stå sammen med dem.

Mange musikere har vært i min situasjon tidligere. Jello Biafra, tidligere frontmann i Dead Kennedys, har levert en velskrevet artikkel om det umulige dilemmaet han fant seg selv i: Skulle han støtte fansen og de gode kreftene innad i Israel, eller skulle han bruke sin posisjon som kjent musiker til å legge internasjonalt press på politikerne? Akkurat som ham føler jeg meg fanget i kryssilden, i en debatt så intens og polarisert at enhver handling vil tas til det ene ytterpunktets fortjeneste og det andres fordømmelse. Musikere som spiller og «nekter å la seg plassere i bås» tas automatisk til inntekt for den ene siden.

Debatten går i svart/hvitt, mens løsningene er som oftest å finne et sted midt imellom. Som musiker er man i en unik posisjon til å skape en arena hvor mennesker kan møtes i dialog. Når jeg allikevel velger å avlyse konserten i Tel Aviv, er det fordi dialog gjennom tiår har blitt misbrukt. Fredsdiskursen har ligget som et tykt slør over det som nå er i ferd med å demre for resten av verden: ord og handling går ikke hånd i hånd. Blokaden av Gaza, oppstykkingen av Vestbredden og diskrimineringen av den arabiske befolkningen i Israel fortsetter til tross for alt som snakkes om, diskuteres og avtales. Jeg er redd for at oppfordring til forståelse og dialog bare er å insistere på håp i tomme ord. Jeg frykter at en boikott av Israel er det eneste som kan tvinge frem en sammenheng mellom ord og handling.

For en musiker er det en smertefull avgjørelse å avstå fra en konsert. For en hvis yrke er å snakke og synge, er stillhet det vondeste som finnes. Men det får ikke hjelpe. Enn så lenge velger jeg å oppfordre til en reell politisk dialog, og en stans i utbyggingen av okkuperte områder mens den pågår. En dag i fremtiden, når dialog er et middel for å løse konflikt og når grunnleggende menneskerettigheter blir respektert, håper jeg på endelig å kunne gjøre min første konsert i Israel. Inntil da er stillheten det sterkeste våpenet jeg har.

PS: For mer informasjon om den hva den norske kulturelle og akademiske boikotten av Israel går ut på, gå til www.akulbi.net.

PPS: Mange har oppfordret meg til å ikke stole på noen og heller dra til Vestbredden for å «se selv». Jeg drar, selv om konserten ikke går som planlagt. Ingen ting ville gledet meg mer enn om det ikke er så ille som de sier.