Mer fra Dagbladet Meninger:
Lykke til, Tøyen!
Den som puster liv i en nedslitt Oslo-bydel, kjemper samtidig for sin egen undergang.
Hver sin lobbyist
Er First House et problem for demokratiet, eller et symptom på et problem?
Den tenkende arbeider
Fra et journalistisk synspunkt hadde Reiulf Steen alt. Et godt hode, et flott ytre, posisjoner, visjoner, tanker, sjarm. I tillegg var han midtpunkt i maktkamp og skandaler, skriver Stein Aabø.
Knut Olav Åmås’ personlige frihetsreform starter nå
Andreas Homplands tilbakeblikk på uka som gikk.
– «Myke» og «feminine» forretningsideer tas ikke på alvor
Den rosa fare.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Mange har spøkt med at First House etter de siste ukers rabalder selv kunne trenge et PR-byrå. Unektelig har byrået et alvorlig imageproblem, som det heter. Mørkets fyrste er rene lysfontenen i forhold.
Men jeg er usikker på om det er inntrykket alle sitter igjen med etter utallige reportasjer om kynisme og hemmelige møter. Snarere er det avdekket et umettelig behov for deres tjenester, både i næringslivet og det offentlige. Tilsynelatende har de gjennomslag hos politiske myndigheter. Hva skulle ellers oppstyret handle om?
Læren fra First House-spetakkelet er at vi alle trenger en lobbyist og PR-rådgiver for å bli hørt. Uten har du ikke en sjanse. Vanlige borgere kan bare glemme det. Derfor er det langt på vei politikerne og myndighetene som kommer dårlig ut. De framstår som lett påvirkelig av pengemakt og gamle venner, og som kjøpere av råd de selv hevder det ikke er bruk for.
Hvis det er sant, hvorfor er det et så stort marked for tjenestene?
Frykt er kanskje ikke en salgsplakat, men frykten for at konkurrenten har et fortrinn, skal man ikke kimse av. Inntrykket som skapes er at, ja, her er det mye som ikke tåler dagens lys, men hvis du skal nå fram hos politikere og myndigheter, er det helt nødvendig. Folk betaler i dyre dommer for deres hjelp. Da må det vel være verdt det?
Selvfølgelig er det i byråenes interesse å skape en slik etterspørsel, men spørsmålet jeg ikke ser kritikerne stille, er hvorfor den er oppstått. Hva er det med systemet som får selv regjeringens lokale partifeller til å bla opp hundretusener for å nå fram til dem? Kunne de ikke bare ta en telefon? Stolt på sine argumenter?
Åpenbart ikke. Jeg tror det er naivt å avfeie det som jåleri og uforstand. Beviselig har enkelte kommuner lyttet til litt for smarte rådgivere tidligere, men vi får gå ut ifra at lokalpolitikerne har et reelt behov for hjelp i en ny konkurranse.
Den har oppstått fordi den gamle demokratiske måten ikke lenger når fram. Du må være smartere, proffere og ha de rette kontaktene. Sant nok, ikke til forskjell fra tidligere, hvor sterke lokalpolitikere på tinget sørget for sine på bekostning av andre, men nå i et marked med private aktører som ikke er underlagt den samme demokratiske åpenheten.
Næringslivet har opp gjennom åra hatt en forbausende svak forståelse av politikk. Da snakker jeg ikke om Statoil, Telenor og andre giganter, som aldri har hatt behov for et First House. De har informasjonsavdelinger og budsjetter større enn noen avisredaksjon og statsråders øre til enhver tid. Deres virksomhet får PR-bransjen til å framstå som glade amatører. Men i sjiktet under, trenger de hjelp.
Det er ikke sjelden næringslivet akker seg over hvor lite politikere skjønner av det å drive en privat virksomhet. Men hvor mye vet egentlig næringslivet om politikk og hvordan de arbeider i regjeringen og på Stortinget? Avisa Dagens Næringsliv stilte en gang spørsmålet til noen toppledere, og svaret var; sjokkerende lite.
Ett av spørsmålene var simpelthen; hvem er leder av finanskomiteen? De færreste visste, og de som dristet seg til et svar, avslørte at de ikke kjente til grunnleggende maktfordelingsprinsipper. En tippet statsministeren, en annen finansministeren.
Det er mulig den uhøytidelige undersøkelsen ga spiren til den eksplosive veksten av PR- og informasjonsbyråer de seinere åra. Her var det åpenbart penger å tjene i en økonomi hvor staten er så dominerende, rik og kontrollerende. Folk med innsikt i de politiske prosessene satt på en utappet gullgruve.
Åpenhet er ett svar. Men da må det være større åpenhet rundt andre prosesser og forbindelser når det gjelder myndighetenes avgjørelser. Neste uke blir LO-leder Gerd Kristiansen valgt inn i Ap’s sentralstyre, og First House er en peanøtt i forhold til LO, NHO og Statoil. Sammenlikningen er urimelig i og med at LO og NHO er demokratisk styrte organisasjoner og en bærebjelke i trepartsamarbeidet og den norske modellen, men at det også der mangler på åpenhet, er det ikke tvil om.
Inntil videre er pressen i praksis vårt lobbyregister. Alt du vet om lukkete møter og hemmelige forbindelser, vet du fordi pressen har avdekket dem. Jeg kan garantere at det skjer mye under vår radar, men det er den viktigste uavhengige radaren som fins. Det er et paradoks at politikerne bygger opp sin egen informasjonsvirksomhet, privat og offentlig, men vil nedbygge den som er satt til å overvåke dem.
Det er på lengre sikt et langt større problem enn First House.