bilindustrien

- Da mp3 kom, gikk musikkbransjen utfor bakke. Det begynte å dø. Folk kjøpte bakgrunnslyd, folk kjøpte fotokopier av Mona Lisa. Vi ville lage et nytt musikksystem som respekterte kunsten og kunstneren, og som gir deg nøyaktig det artisten gjorde i studio. Det er Pono: Et økosystem for musikk, akkurat som iTunes og iPod, bare med mye høyere lydkvalitet.

Slik snakket Neil Young under sitt audiofile vekkelsesmøte i Austin, Texas i dag. Han snakket på South by Southwest om Pono, musikkspilleren han står bak.

Young hadde en klar melding til dem som mener man ikke kan høre forskjell på mp3, cd og mer høyoppløste digitale lydformater:

- Du kan høre det. Du kan til og med høre forskjell på ulike nivåer av høyoppløst musikk. Derfor spiller jeg alltid inn i den aller beste kvaliteten. Når jeg spiller det av, vaskes kroppen min. Det er vann, det er ikke isbiter. En kjølig tåke. Sjelen min føler det. Jeg lytter, jeg føler. Jeg lever musikken.

Young elsker dingser. Han er en teknologisk drømmer og fantast som sysler med elbiler, modelljernbanetog og gamle hus ved siden av musikken. I tilleggg er han på et korstog mot dårlig mp3-lyd, og han har lenge jobbet med utviklingen av den bærbare musikkspilleren som han hevder skal gi høyoppløst lyd i studiokvalitet på en måte ingen andre leverandører gjør.

Young sier han vil gi den gode lyden tilbake til folket. Men så langt har det vært mye snakk og lite produkt.

Snakket har dessuten vært av det noe forvirrende slaget. Young har uttalt seg i temmelig svermeriske vendinger. Alle som er interessert i høykvalitets musikkgjengivelse vet dessuten at det allerede finnes en rekke leverandører av høyoppløst musikkinnhold i såkalt «masterkvalitet», som HDtracks, Super Hirez og Linn Records. Det finnes også meget gode avspillere av slikt innhold, som gir deg ekte high end-lyd på farten.

Behovet for Youngs temmelig store og klumpete avspiller med tilhørende nettbutikk synes derfor ikke å være presserende, om da ikke Young har et triks i ermeet som gjør at hans produkt låter vesentlig bedre enn konkurrentenes.

For kort tid siden kom pressemeldingen om at PonoPlayer kan bestilles via folkefinansieringstjenesten Kickstarter. Den vil koste 399 dollar, ha 128 GB lagringskapasitet og støtte for musikkfiler i opp til 24bit/192kHz oppløsning. Det betyr at det er plass til et hundretalls album i høyeste oppløsning.

Interessen virker upåklagelig. Bare noen timer etter lansering er man allerede mer enn halvveis til fiansieringsmålet på 800.000 dollar.

I pressemeldingen kommer det fram at spilleren er utviklet i samarbeid med den amerikanske hi-fi-produsenten Ayre, et navn som klinger meget godt i hi-fi-kretser. Mer informasjon om Ayres tekniske bidrag til Pono her.

En bærbar musikkspiller har uansett flere utfordringer ved seg, ikke minst det faktum at bakgrunnstøyen på t-banen eller andre steder vil maskere ut mye av nyansene materialet måtte by på. Audiofile kan også velge og vrake i andre avspllingsløsninger for høyoppløst musikk som er mer brukervennlige i tilknytning til stereoanlegget. 

Daglig leder John Hamm i Pono forsøker å forklare:

- Pono er et lukket, Nespresso-liknende system som gir folk en opplevelse av hva den høyeste kvaliteten lyder som. De audiofile kan dette allerede. De har en digitalomformer koblet til stereoanlegget og NASen full av FLAC-filer. Dette er for de som ikke kan det der. Pono tar vekk all kompleksiteten med høyoppløst lyd. 

På mitt spørsmål om hvorfor man ikke har valgt en mer åpen løsning, svarer Hamm:

- Lukket var feil ord. Det er åpent. Vår spiller spiller også innhold fra andre leverandører, og innhold kjøpt hos oss kan spilles på andre avspillere. Det jeg mener er at vi tilbyr hele kjeden, med innhold og avspilling integrert.

Musikk handles via Pono-app for Mac eller Windows, i det tapsfritt komprimerte FLAC-formatet. Det leveres i flere lydkvaliteter, fra CD-lyd i 16 bits//48.1kHz til ekstremt høyoppløst 24 bits/192 kHz.

Spilleren har berøringsskjerm og utgang både for hodetelefoner og for tilkobling til stereoanlegg eller kompakte musikkbokser av det slaget Neil Young hater.

I tillegg er det selvsagt det faktum at det er Neil Young vi snakker om her, og at både spilleren som sådan og poenget med høyoppløst lyd nå vil få en oppmerksomhet utenfor den indre krets av audiofile som denne markedsnisjen tidligere ikke har vært i nærheten av.

Det kan ikke skade, selv om det er et åpent spørsmål om produktet Pono tar av utover den indre kjerne av kvalitetsbevisste Neil Young-fans.