bilindustrien

Familien var kommet om bord på Cape May-ferja for vår årlige ferie på kysten av New Jersey, og jeg tok bilder av døtrene våre idet vi var i ferd med å forlate havna. Jeg har pleid å gjøre dette siden de var tre og fire år. Når er de 16 og 17. Hvert bilde dokumenterer et år i vår familie og hvordan døtrene våre har vokst til å bli to vakre, unge kvinner.

Å få til et bra bilde av dem har aldri vært lett. De har gått fra å være to urolige småbarn til ambivalente tenåringer, som knapt har holdt ut fars fotoprosjekt.

Men dette året ble det perfekt. Det har vært en ekstraordinær sommer i denne delen av landet: Passe varmt og lav luftfuktighet. På den første feriedagen var sjøen rolig og himmelen fantastisk blå. Jeg var opptatt med kameraet, prøvde å finne rett utsnitt, jentene sto på sin vanlige plass langs rekkverket på båten. Jeg ventet på det rette øyeblikket, den rette posituren, det perfekte smilet eller jeg ventet til de hadde rettet på håret som blafret i vinden. Jeg ville få til den rette kombinasjonen av eksponering og blitz, slik at jeg fikk fram ansiktene deres i det sterke sollyset.

Mens jeg sto fordypet i dette kom det en mann opp på siden av meg og sa til døtrene mine:

- Det ville være uansvarlig av meg å ikke spørre om det går bra med dere.

Til å begynne med var det ingen som forsto hva han mente. Den høflige fremtoningen, turistklærne, en polo-skjorte og skyggelue, gjorde oss forvirret. Det tok et øyeblikk før jeg skjønte hva han mente, men da slo det meg: «Eksotiske skjønnheter vil bli kjent med deg»-nettsider eller noe annet usømmelig.

Da jeg forklarte for døtrene mine hva det var han hadde siktet til, var de forståelig nok forvirret. Jeg sa til mannen at jeg var faren deres. Han unnskyldte seg raskt og forsvant. Men det perfekte øyeblikket var ødelagt, og vår årlige fotoseanse var over. (Først da vi var kommet fram til ferieleiligheten fant jeg ut at jeg hadde fått et bra bilde)

Mens jeg fortalte kona mi hva som hadde skjedd, fikk jeg øye på mannen igjen. Han så på horisonten gjennom kikkerten. Dess mer jeg tenkte på hva han hadde sagt, dess mer opprørt ble jeg. Kona mi og jeg, begge hvite, adopterte våre to døtre fra Kina da de var spedbarn. Gjennom årene har vi, som en etnisk sammensatt familie, fått rare blikk og invaderende spørsmål fra fremmede, men ikke noe som var i nærheten av dette: Her var en hvit middelaldrende mann som tok en haug bilder av to unge, vakre kvinner med asiatisk utseende.

Ville denne mannen kommet bort til oss hvis jeg hadde vært asiatisk slik som mine barn? Eller hvis døtrene mine hadde vært hvite? Nei, jeg tror ikke det. Så jeg visste jeg ville angre på det om jeg ikke gikk tilbake og snakket med mannen om det som hadde skjedd. Kona ba meg la være, og sa jeg kunne havne i trøbbel, men jeg beroliget henne og sa det ville gå bra.

Jeg gikk bort til ham og sa:

- Unnskyld, men du satte meg nettopp i forlegenhet foran barna og fremmede. Og det du sa var rasistisk.

Mannen virket ikke det minste berørt. Han svarte:

- Jeg jobber i Sikkerhetsdepartementet (Homeland Security). Og la meg gi deg et råd: Du sto der og tok bilde av dem i 15 minutter mens de klemte hverandre.

Jeg skjønner. Så vi passet ikke inn i det han mener er en typisk amerikansk familie, og han mente fotograferingen var overdreven, kanskje til og med upassende. Han trodde han var kvalifisert til å dømme. Jeg fortalte ham at jeg er profesjonell fotograf og tar massevis av bilder.

- Kona mi er fotograf. Jeg forstår.

- Da burde du visste bedre, svarte jeg.

Han gikk med på å tenke over det han hadde sagt. Men unnskyldningen hans hørtes ikke veldig oppriktig ut. Når jeg hadde spørsmål om hans observasjoner, unngikk han dem, i håp om å håndtere min reaksjon med enkle unnskyldninger. Det var bare det at det ikke var unnskyldninger i det hele tatt: Han unnskyldte, kritiserte, for deretter å unnskylde igjen.

Det var ikke mer jeg kunne si, og ikke trengte jeg å høre flere forklaringer heller. Jeg vurderte å be om et visittkort eller navnet hans. I stedet gikk jeg bare derfra.

Jeg måtte ta innover mine døtres følelser, i tillegg til mine egne. Min 17 år gamle datter, vanligvis den stoiske, fortalte at hun nesten begynte å gråte da hun forsto hva han hadde spurt om. Og hele tiden stilte jeg meg spørsmålet: Hadde han overreagert da han kom bort til oss, eller hadde han bare vært en god medborger som viste omtanke for to unge kvinner?

Kanskje gjorde han det han var blitt trent til i jobben? Se etter noe som virker uvanlig og handle ut fra de observasjonene. Men hva er normalt og ikke?

Selv om han trodde noe upassende fant sted, så kunne han snakket til oss på en høfligere måte:

- For en vakker familie du har, kunne han sagt.

Dersom jentene svarte: «Vi er ikke hans familie» eller de så ukomfortable ut, så kunne han gått videre. I stedet virket ordene hans invaderende, kontrollerende og skadelige. Det ville vært uansvarlig av meg å ikke sette spørsmålstegn ved dem.

En uke seinere, på ferja hjem igjen, mens min eldste og jeg gikk på dekk, foreslo jeg at vi skulle se på de andre passasjerene gjennom den fremmede mannens øyne. Hun nølte, men ble med på initiativet. Det var så enkelt å projisere mistenkelige historier over på den hvite kvinnen som prøvde å gripe fatt i et svart barn – i stedet for å se en mor som løp etter sønnen. Eller en gammel man som tok upassende bilder av en ung kvinne – i stedet for en bestefar som foreviget et spesielt øyeblikk med barnebarnet. Vi snakket om dette mens vi gikk på dekk.

Verden og dens mistenksomhet hadde invadert vår familieferie mens vi krysset Delaware Bay. «Racial profiling» (etnisk forskjellsbehandling) ble personlig den dagen. Selv om vår opplevelse var bagatellmessig sammenlignet med hva andre må leve med på daglig basis, ga det en dårlig smak i munnen.

Sikkerhetsdepartementet har instruert amerikanerne: Ser du noe, si noe. Men når forteller instinkene oss at vi skal handle? Og når gjør frykten at vi ikke tør å involvere oss? Hva får noen til å oppfatte noe når det er noe helt annet som skjer?

Jeg har tenkt på det i ukevis og har ingen klare svar. Og det er det som bekymrer meg mest.