Mer fra Dagbladet Meninger:
Snarvei til helvete utsatt?
Men Putin kan spenne beina på seg selv på Krim, skriver Morten Strand.
Tidsånden som kampsone
Glem MGP. Den virkelig elsk/hat-musikken i Norge i dag er det Kaja Gunnulfsen som leverer.
Hjemsøkt av Bush-monster
Den amerikanske kongressen og president Barack Obama må slåss med etterretningsmonsteret George W. Bush skapte. Den kampen skulle de tatt for lenge siden.
Brutalismen står for fall
Man river ikke viktige kulturminner, man bevarer dem.
Vekstfremmende babbel
Regjeringen bruker språklig glasur for å dekke over en pengebruk som ikke har med vekst å gjøre i det hele tatt.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Noe av det morsomste som finnes, er artister som deler anmelderstanden i to. Når de største og mest rosende superlativene hentes fram på den ene kanten, mens den andre bruker sin kreative energi på å rive plata i filler – kanskje like mye motivert av tanken om å overbevise hvorfor motparten tar så grundig feil.
Kaja Gunnufsen (25) viste tidlig potensial til å bli en polariserende skikkelse. Normcore i stilen (slå det opp eller sjekk hashtaggen), før begrepet ble født. Hun synger om internett, om «hashtag den følelsen» og Facebook på en måte som kan gi inntrykk av at hun er en slags talsperson for en ny generasjon. En Lena Dunham fra «Girls» i norsk singer/songwriter-støpning. Alternativt som et åtseldyr som lever av å meske seg i samtidas klisjeer. Et plagsomt individ som maner fram et inntrykk av å være en manifestasjon av tidsånden. Eller: «Postgirobygget-stemning for 2014», som den ganske unge musikkanmelderen Charlotte Myrbråten skrev på Twitter.
Hvorfor er meningene så delte? Antakelig fordi artister som Kaja Gunnufsen utløser en kappestrid om hvem som har definisjonsmakten i samtida.
Stikk i strid med hva man kanskje skulle forvente, ser det ut til at eldre kritikere er mer positive enn de yngre (og la meg bare ha sagt: jeg har ikke eksakt empirisk grunnlag for denne påstanden). Det leder oss rett inn i aldersfascismen – tanken om at du på et eller annet tidspunkt mister evnen til å lese og forstå tidsånden på de samme premissene som nye generasjoner av artister, anmeldere og publikum. En ufin hersketeknikk som gir god adgang til både å si at alderen hindrer deg enten i å forstå kvaliteten, eller å avsløre bløffen.
De som føler seg mer på innsiden, som ser på seg selv som de rettmessige til å vurdere uttrykket, gyver løs med en tilsvarende forutsigbar avantgardistisk agenda. Kaja Gunnufsen er ikke ekte, for det finnes selvsagt en haug med andre artister som er mye mer kompromissløse representanter for det Gunnufsen leker med. Vilde Tuv, Aurora Aksnes, Emilie Nikolas. For å nevne noen. Det er bare å velge og vrake.
Å plassere seg forsøksvis såpass midt i origo i tidsånden, som Kaja Gunnufsen må sies å gjøre, har altså sin pris. I alle fall hvis du godtar premissene i min litt skjematiske analyse. Hovedpersonen lever nok likevel godt med det, omtalt og omstridt som hun blir. Som hun synger i en av låtene på sitt nye album: «Jeg er den den jenta ingen vil ha, men med 700 venner på Facebook går det bra.»