Mer fra Dagbladet Meninger:
Hadia Tajik er nok den første statsråden som trues for den hun er
Det ville gjøre godt for mange om Siv Jensen nå kunne sette ord på det mange føler.
- Ingen vil ha de over 50
NRK ignorerer to millioner seere, skriver TV-produsent.
Jeg. Er. Best!?
Dette er nok drømmen for de fleste: Sjefen som er best, og alltid har vært det. (Ingen protest)
Tilliten er på bunnivå
Lærerkonfliktens frontfigurer gjør sitt beste for å framstille den nye avtalen som et vendepunkt. Trolig betyr dette at bunnen er nådd hva tillit angår, skriver Stein Aabø.
Det å ville leve i en islamsk stat later til å være en akseptert holdning
Hvor går grensen?
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Dagens Næringsliv (DN) har, som seg hør og bør, egne sider for «Jobb & ledelse», hver mandag. Under vignetten «Lederintervjuet», som er grafisk illustrert med en dresskledd mann som lener seg bakover med beina på bordet, får vi ofte en forunderlig innsikt i objektenes forvirrede sinn.
Denne uka møter vi Per Inge Hjertaker (61), som er partner, seniorkonsulent og administrerende direktør i Hodejegerfirmaet Headvisor. Han åpner intervjuet med å forklare hvorfor det kreves ekstra mye av en leder i konsulentbransjen: «Det spesielle ved bransjen er at sjefen selv må være en av de beste». Han utdyper på spørsmål fra intervjuer:
«Ja, jeg må være en av de aller beste i selskapet, og det har jeg stort sett vært i de selskapene jeg har jobbet i. Ikke bare stort sett – jeg har vært det.»
Som ledertyper flest, avreagerer også vår mann ved å trene. Da får han mange gode ideer, antakelig slike som disse:
«Jeg spør ofte ledere om det i intervjuer: ?Du sier du løper, men hva skjer med deg når noen puster deg i nakken og er nær ved å ta deg igjen?? ?Det skjer ikke?, får jeg ofte til svar da. Og jeg kjenner meg igjen».
Nå må jeg ta høyde for at jeg ikke kjenner Hjertaker utover dette intervjuet – hvor vi får håpe (?) han er sitert riktig. Likevel er det verdt å minne om at ledelsesfilosofi regnes som et eget fag, og kanskje det bare er en sløv antakelse, men det kan neppe være slik at den beste måten å motivere folk på er å si: Jeg er best, og det har jeg i grunn alltid vært.
Det ligger en forutsetning der, som er litt vanskelig å komme forbi. For hvis du alltid har vært best – da vet du antakelig også alltid best. Eller er det noen som tør påstå noe annet?
Hvorfor bry seg med dette? Jo, fordi den selvbevisste leder som betrakter omgivelsene som konkurrenter som må løpes fra, er et forferdelig ideal – som åpenbart dyrkes i enkelte kretser. Dårlige ledere (og nå snakker jeg ikke spesifikt om Hjertaker – han er sikkert en pusekatt når han ikke er på trykk i DN) kan ødelegge livene til folk.
DN har selvsagt andre, og mer fornuftige bidrag til ledelse-sidene. Filosof Øyvind Kvalnes underviser i ledelse ved BI, og i 2010 skrev han en spalte i DN om «3 byggeklosser for ledelsesfilosofi». Den første handler om menneskesyn: «Lederens menneskesyn viser seg gjennom hvordan vedkommende forsøker å skape motivasjon og gode prestasjoner».
Det tvinger meg tilbake til intervjuet med Hjertaker. For hvordan motiverer han seg selv og sine ansatte?
«Det er motiverende å ha en sjef man er litt stolt av – både en som er faglig dyktig, skaper god omsetning og den rette typen kunder. Noen ganger slår det ut i misunnelse.»
Det er ikke lett å leve i stråleglansen fra en eneveldig sjef. Det er derfor kommentator Eva Grinde på sida etter i «Jobb & ledelse»-seksjonen skriver at det kan være bra å ha mange småkonger på jobben. Fordi det stimulerer kreativiteten. «I bedrifter der oppgaver må løses av høykompetente eksperter, sier det seg selv at en maktsyk sjef i fri dressur ikke er optimalt. Det er simpelthen ikke bra for business at én persons virkelighetsoppfatning trumfer alle andres.»
Business, ja. Med fare for å kaste stein i mediebedrift-glasshus, så har ikke Hjertakers Headvisor så gode resultater å vise til. Salget falt med 3,4 millioner siste år og han satt igjen med 91000 kroner på bunnlinjen etter en omsetning på 31,3 millioner. Driftsmarginen var på svake 0,4 prosent.
Sjefen vet ikke alltid best, selv om vedkommende bestemmer. Den ydmyke erkjennelsen skaper til slutt de beste beslutningene.