bilindustrien

KONSERT: «Det er fantastisk Ã¥ være tilbake i Norge, tusen takk. Det er all norsken jeg kan», beklager nærmest Mick Jagger etter at «Jumpin’ Jack Flash» og «It’s Only Rock’n Roll (But I Like It)» har lagt seg i et hett Telenor Arena mandag kveld.

Det skal vise seg at han kan opptil flere fraser, til publkums begeistring. 

Micks kveld

Scenerigget, og ikke minst de enorme storskjermene, er imponerende. En lang molo som strekker seg ut i salen sørger for nærkontakt med mange flere.Â

På scenen står verdens største band, og under store deler av konserten oppfører de seg som det. Men det er Mick som er den store beholdningen.

Han er drivkraften, limet, entertaineren og atleten i bandet. Den sylslanke 70-åringen spretter rundt som en unggutt, rister løs, gjør sine velkjente moves og shower som om han begynte med dette i går.

Det er vitalt. Uten ham ville det vært en gansk trøtt forsamling der oppe på scenen — til sammen ti, medregnet blant andre korist extraordinaire Lisa Fischer, keyboardist Chuck Leavell, tenorsaksofonist Bobby Keys og bassist Darryl Jones, flere av dem nesten for assosierte medlemmer å regne etter mange års tjeneste.

Spøker med Charlie

Etter 52 år hadde alle tilgitt en viss stølhet og stivhet i leddene — og det er et par av de andre medlemmene i kvartetten som stiller sterkere på det området.

Charlie Watts (73 om noen dager) er den som viser de største gammelmannstaktene. Mick har moro med at han ikke er veldig rørlig lenger når han under introduksjonen tar ham med på en liten spasertur på noen meter. Godt å komme seg tilbake bak trommene!

Keith synger

Spesielt rørlig er ikke Keith Richards (70), riffmesteren, heller. Han stÃ¥r stort sett stille, ganske alvorlig, men deler ut et sjeldent smil nÃ¥ og da. Men – han er i sitt ess i alle gitarriffs far, «Honky Tonk Women». Han synger et par lÃ¥ter ogsÃ¥, «You Got The Silver» og «Can’t Be Seen», og det lÃ¥ter, med skam Ã¥ melde, smÃ¥surt. Sjarmerende er kanskje det beste ordet. Men Keith er Keith, og Keith er kul.

Ron Wood (68 om noen dager) tar seg av de fleste soloene og matcher Mick i rørlighet.

Hyggelig også å se den gamle Stones-gitaristen Mick Taylor tilbake i folden et stykke ut i konserten.

Forsvarer posisjonen

Jeg innrømmer at jeg mer enn én gang har tenkt at «nå må disse gutta snart gi seg, de er jo ikke veldig interessante lenger».

Men så har de gang på gang klart å forsvare sin posisjon som ja, verdens største band.

Og det er selvfølgelig imponerende å se — og høre — rockens besteforeldre på en så intim scene som Telenor Arena faktisk er i denne sammenhengen. 3. juli får Roskildefestivalen besøk.

Garagerock

Det låter fascinerende skeivt, skranglete og lurvete under første del av konserten, som et garagerockband som kommer rett ut av øvingslokalet — på en altfor stor scene.

Nå har de øvd før denne europadelen av turneen, i Filmfabrikken på Jar, og det tar ikke mer enn en time før de er varme i trøya.

Ønsket av publikum

«Worried About You», der Mick synger en litt irriterende falsett, er ikke blant Stones’ mest spennende lÃ¥ter, men Mick fÃ¥r igjen bruk for norskkurset: «Fantastisk Ã¥ være her. Er det alltid sÃ¥nn?».

Den to år gamle singelen «Doom And Gloom» er først og fremst et eksempel på at «The Glimmer Twins» fortsatt kan skrive en ok låt. Her er vokalisten gitarist også.

«Let’s Spend the Night Together» følger – ønsket av det norske publikummet pÃ¥ nettet. Falsetten er tilbake i «Emotional Rescue», som i likhet med et par andre lÃ¥ter dras ut i lengste laget.

Blues

Med Mick pÃ¥ munnspill i «Midnight Rambler» kommer smaken av blues, som var sÃ¥ viktig i Stones’ barndom. Mick Taylor bidrar pÃ¥ slide.

«Gimme Shelter» innleder et meget solid løp som fortsetter med «Start Me Up», en uhyre sterk «Sympathy For The Devil» og «Brown Sugar», før ekstranumrene «You Can’t Always Get What You Want» - med stort ungdomskor – og «(I Can’t Get No) Satisfaction» avslutter seansen etter 130 minutter.

En god oppsummering, det også. Vi blir nok aldri tilfreds.

Men var dette siste gang? Ja, si det…