bilindustrien

VALPARAISO (Dagbladet): Ingen vet hvor mye norsk blod som fortsatt renner i årene til innbyggerne i den rare byen.

Blå øyne

- Joda, byen er faktisk ganske spesiell. Helt ulik alle andre steder i Sør-Amerika. Ganske shabby, både byen og folkene som bor her.

Mange innbyggere har blondt hår og blå øyne, bekrefter Oslo-kvinnen Tora Uhrn (28).

Havets juvel

Sjøfolkene elsket byen. De ga den kjælenavn som og «Lille San Francisco» og «Stillehavets juvel».

Den dag i dag har Valparaiso gater som bærer både Norges navn – og Enrique Ibsen.

I våre dager står Valparaiso på Unescos verdensarvliste.
 

Veiledet Darwin

I Valparaiso bodde også en nordmann som var fungerende guvernør på Galápagosøyene da selveste Charles Darwin i september 1835 fikk et innblikk i øyenes spesielle dyreliv.

Nicholas Oliver Lawson (født Nicolai Olaus Lossius 23. november 1790 på Sekken i Romsdal, død 1. mars 1851 i Valparaiso) informerte Darwin om det varierende utseendet på kjempeskilpaddene som levde på de forskjellige øyene.

Darwin omtalte seinere at samtalen med nordmannen hadde vært et viktig utgangspunkt for det som seinere skulle bli evolusjonsteorien.
 

Særegne folk

Uten å kunne ett eneste spansk ord dro Tora Uhrn for fire år siden til Valparaiso for å lage oljemalerier mens hun gikk på Kunstakademiet.

- Byen er helt fantastisk. Alt er så annerledes, både bylandskapet, gatene og bygningene. For ikke å snakke om menneskene, da. De er helt spesielle.

De minner kanskje litt om bergensere; altså noe for seg selv.

De er patriotiske, drikker mye og danser på sin egen måte, sier Tore og ler.
 

Ville fester

Hun tok med seg mange minner fra året i Valparaiso. Gjensynslengselen ble så sterk at hun dro tilbake.

Ikke minst for å være med på nyttårsfeiringen.

- Ingen feirer nyttår som folk i Valparaiso. Gatefesten tar fullstendig av. Folk fester helt til klokka 12-13 neste dag. Da er gatene fullstendig dekket av søppel, forteller hun.
 

Kaldt lys

En av Valparaisos særegenheter er fargene. Husene som klamrer seg fast til de 42 fjellhyllene, cerros, som omkranser byen, er malt i klare og ofte grelle farger.

Tallrike bygninger er utsmykket med store veggmalerier.

- Det spesielle lyset i Valparaiso gir fargene en ekstra kaldhet, sier Tora.

Dessuten lukter byen – stanken av piss, fisk og måker er nesten kvalmende.
 

Sjømennenes trøst

Det var her mange av de norske seilskutene havnet etter å ha rundet Kapp Horn, lengst sør på det søramerikanske kontinentet. Før Panamakanalen åpnet i 1914, var Valparaiso en svært viktig havneby.

I Valparaiso fikk sjøfolkene hvilt ut etter den ofte strabasiøse ferden rundt «Hornet». Byen har alltid vært preget av sjøfolk, verftsarbeidere – og prostituerte.

Byen har alltid hatt rykte på seg for å være et sted der alt er mulig – og alt kan skje.

Norske navn

Den norske innvandringen var også et tema i en av talene da kronprins Haakon i 2008 var på offisielt besøk i Chile.

Kronprinsen hadde festet seg ved at den første norske innvandringen skjedde for ca. 130 år siden.

- Både Valparaiso og Punta Arenas var viktige innfallsporter. Dit kom i første rekke sjømenn, ingeniører, fiskere og hvalfangere, sa kronprinsen.
 

Kronprinsens drøm

Som en kuriositet nevnte kronprinsen at norske ingeniører skal ha vært de første som brukte ski i Andesfjellene.

Dette skjedde under konstruksjonen av jernbanen i 1887.

- Jeg er veldig glad i skiturer i bratte fjell og kan godt tenke meg å komme tilbake i en helt annen sammenheng for å prøve dette, sa kronprinsen.
 

Ble fraseilt

De fleste norske seilskutene var hjemmehørende på Sørlandet. Spesielt rundt Arendal var seilskuterederne velbeslåtte karer. Midt på 1880-tallet, i gullalderen, var likningsverdien av seilskutene i Nedenes amt høyere enn verdien av alle gårdene i amtet.

Hvert år fikk de latinamerikanske havnene besøk av flere tusen norske sjømenn.

Noen av dem stakk av fra skipene, og andre fant seg kjærester og ble værende.
 

Skjøt kapteinen

Sjømennenes historier er mangelfullt beskrevet. Det finnes få kilder om hva de opplevde i Latin-Amerika.

De dukker som oftest opp i historien når de dør – eller havnet i trøbbel.

Kaptein Emilio Fuglberg fra Sarpsborg var et typisk eksempel på dette. Han bosatte seg i Chile. 6. november 1916 blir han skutt og drept på en pram, 43 år gammel. Ingen vet om det var drap eller en ulykke. Det er alt som vites om Emilio fra Østfold.
 

Søkte lykken

I tidsrommet 1820 til 1950 emigrerte mellom 800 000 og én million nordmenn.

De fleste dro til USA, men noen dro også til Canada, Australia, Sør-Afrika og Latin-Amerika.

Utvandrerne var som regel unge mennesker mellom 15 og 30 år som drømte om et bedre liv.

Datidens Norge var et fattig land med altfor få arbeidsplasser.

Utvandrerne ønsket ikke nødvendigvis å reise fra Norge for alltid. Noen drømte om å bygge seg opp en formue, for så å reise tilbake til hjemlandet.

Forelsket i byen

Noen av dem ble igjen i Valparaiso. Der satte de sitt preg på byen, sammen med innvandrere fra både England, Nederland, Tyskland – og ikke minst Sveits(!).

- Jeg forstår dem godt. Valparaiso er en by du kjapt blir forelsket i, sier Tora.