bilindustrien

•• Verdensmesterskapet som var ment å være en feiring av Brasils storhet, endte i en nasjonal tragedie. Så totalt ødeleggende var de første 28 minuttene av denne semifinalen for vertene da fotballandslaget deres gikk i oppløsning.

Vanligvis har et ord som “tragedie” ingen plass i idrett. Satt opp mot alt det brasilianske samfunnet ellers har å stri med, har det heller ingen verdi.

Men i natt betydde nederlaget alt.

Det var derfor nærbildene fra hele dette store landet viste brasilianere som gråt.

DA Brasil søkte og fikk mesterskapet tilbake i 2 007, var nasjonen i innledningen av en økonomisk og politisk oppgangstid. 80-tallets militærdiktatur var i ferd med  å bli en fjern fortid. VM var ment å løfte fram det nye demokratiet; Brasil skulle markere seg som noe mer enn Sør-Amerikas mest folkerike land med flere titalls millioner mennesker på riktig vei over fattigdomsgrensen. Dette var selve framtidsnasjonen; det nye teknologiske kraftsenteret vi alle måtte regne med.

Hva kunne da være bedre enn å vise all framgangen gjennom fotballen? Denne sporten hadde siden seint på 1950-tallet vært symbolet på styrken nettopp i den brasilianske blandingskulturen. Ingen spilte vakrere enn Brasil, ingen eksporterte så mange stjernespillere og ingen vant mer.

Den historien var rammen for dette verdensmesterskapet, og lite ble spart for å fylle den selv om samfunnsøkonomien etter hvert stagnerte. Med en serie nye, vakre prestisjearenaer landet rundt pluss mer eller mindre vellykkete infrastrukturprosjekter, ble prislappen beregnet til ca.100 milliarder kroner.

SÅNN var det heller ikke tilfeldig at turneringen var satt opp på den måten at hvis hjemmelaget vant som det skulle, var nattas semifinale i Belo Horizonte inngangsportalen til finalen på Maracana. Belo Horizonte, Den Vakre Horisonten; bygget som hovedstad og framtidsdrøm i gruveregionen Minas Gerais for drøyt hundre år siden, har tradisjon for å være nasjonens trendsetter; byen som setter den kulturelle standarden.

I natt ble den satt på et lavmål i det hjemmelaget plutselig lot tyskerne få gjøre som de ville på banen:

- Du drømmer ikke. Dette er 8.juli 2014, sa den tyske TV-kommentatoren ved siden av oss.

Da var det bare spilt i 28 minutter,  Tyskland ledet 5 – 0 og den gamle fotballverdenen var blitt et nytt univers .

DET er umulig å forstå hvordan det kunne skje. At dette brasilianske landslaget ikke spilte spesielt vakkert, var en kjent sak. Brasiliansk toppfotball har de siste årene manglet et par angrepsprofiler for å få til den vante staffasjen, og VM-troppen var heller ikke konstruert slik. Den rutinerte treneren Luiz Felipe Scolari hadde rykte for å vinne på sikkerhet, og bygget opp laget sitt deretter.

På det viset var det heller ikke det defensive som bekymret brasilianerne mest da de i kvartfinalen mot Colombia forleden mistet både kaptein Thiego Silva  med kort og Neymar med en brukken ryggvirvel. Der den suspenderte stopperen  Silva kunne bli erstattet, var spørsmålet egentlig bare om Brasil uten sin vidundergutt klarte å finne åpninger i det disiplinerte tyske forsvaret.

Det svarte resten av hjemmefavorittene fint på helt fra start. De første minuttene var et eneste stormløp mot Tyskland med to offensive sidebacker, røffe taklinger og et helt lag på jakt etter seier. Alt lå til rette for en glad brasiliansk fotballkveld.

Så ble det i stedet svarte natta.

DETTE nederlaget kom ikke engang som følge av et spesielt sterkt tysk lag. Gjennom hele denne turneringen har jeg holdt dette tyske mannskapet som VMs klart beste; ingen av motstanderne har like bra struktur både defensivt og offensivt, samme ro i pasningsspillet og like jevn angrepsmoral. Likevel var det ikke alt dette gode tyske som avgjorde; det var hjemmelagets egne følelser:

•• Brasil falt pladask av seg selv.

Du trenger være særlig mer overtroisk enn en middels brasilianer for å regne dette ufattelige nederlaget som forutbestemt. Det var som om grasmatta på noen minutter sugde alt av krefter ut av hjemmelagets spillere. De snublet, spant eller var limt fast på de underligste steder fra det øyeblikket Thomas Müller på lilleputtvis fikk stå fullstendig alene midt foran det brasilianske målet etter en corner å slå inn 1 – 0.

DA var det som hele det brasilianske laget stivnet. Idet hjelpeløsheten spredde seg, ble denne første lilleputtfeilen til to, tre fire og fem like rare hendelser. Gang på gang var de mange nok spillere rundt ballen til å stoppe baklengsmålene, men så var de visst ikke det likevel:

•• Alle de brasilianske stjernene med gode fotballnavn og fine fotballkarrierer i klubber over hele verden, bare så tyskerne løpe, tyskerne slå ball og tyskerne score.

Dette var ikke semifinalen i et verdensmesterskap mellom to av sportens historisk beste lag. Det var et brasiliansk mareritt mye større enn det nasjonale traumet Brasil opplevde sist gang landet arrangerte VM og mistet seieren mot slutten av finalen mot Uruguay.

I natt mistet brasilianerne stoltheten sin som fotballnasjon.

I dag sitter de og gråter.