Mer fra Dagbladet Meninger:
- Jeg snakker feil
Jeg kan fornærme en person som heter Gran til etternavn ved å introdusere henne som Pernille Furu.
Hvor er disse lærerne?
Regjeringen kan forverre rekrutteringskrisen i skolen.
- 40 prosent bor i store kommuner. Jeg tror ikke de føler seg kuet
Svakt argument mot sammenslåing.
- De spurte ikke om det er i tråd med norske tradisjoner at IOC slipper all skatt
Dårlige spørsmål om «Billig-OL»
Høyre vil kvitte seg med Thorbjørn Jagland
Neida, Nobelkomiteen er helt uavhengig.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
«Det som er aller, aller viktigst, det er læreren,» sa statsminister Erna Solberg i går. Det er det lett å være enig i. En god lærer er viktigere enn alle andre faktorer for at barna våre skal trives, lære og oppleve mestring i skolen.
Derfor er det er både naturlig, riktig og viktig at regjeringen tar utgangspunkt i læreren når de vil løfte skolen. Lærerløftet handler om å skjerpe kravene til lærernes fagkompetanse, styrke lærerutdanningen og bidra til å løfte kompetansen til lærere og skoleledere som allerede er i skolen. Dette er vel og bra. Alle ønsker best mulig kvalifiserte lærere i skolen, det er bred enighet om den nye femårige lærerutdanningen og fornuftig at det skal finnes andre karriereveier for lærere enn å bli skoleledere.
Problemet er at de høyt kvalifiserte studentene og nye lærerne ikke står i kø. Tvert imot slutter hver tredje nyutdannede lærer i yrket etter få år. Statistisk sentralbyrå anslår at vi i 2020 vil mangle 4200 lærerårsverk og i 2035 hele 6900. Nær halvparten av lærerne vurderer å slutte og bare en av tre mener at yrket blir verdsatt av samfunnet. Allerede i dag sliter mange av utdanningsinstitusjonene med å tiltrekke seg nok lærerstudenter. Nå skal de også måtte si nei til mange av dem som er motiverte for en slik utdannelse.
En av tre lærerstudenter ville ikke kommet inn på studiet med regjeringens nye karakterkrav om 4 i matte. Hvis de samme kravene også innføres i norsk og engelsk, slik regjeringen vurderer, ville 70 prosent av dagens lærerstudenter måtte finne seg noe annet å gjøre. De nye kravene om studiepoeng i fordypningsfag gjør at 38 000 av dagens lærere mister retten til å undervise i norsk, matematikk og engelsk. Videreutdanningen utvides for å kvalifisere dem, men om ti år skal kompetansekravet gjøres absolutt og uten adgang til dispensasjon. Uavhengig av lærernes alder eller andre kvalifikasjoner.
Regjeringen har stor tro på avgangskarakterer fra videregående og studiepoeng som målbare kvalifikasjonskrav for lærere. Men er det fagidioten som er drømmelæreren? Er dette den riktige satsingen på læreren? Eller er vi i ferd med å sette kompetansekrav som først og fremst gjør arbeidssituasjonen usikker for mange av de motiverte og dyktige lærerne som allerede gjør en god jobb?
«Ingen kan erstatte læreren,» sa statsminister Erna Solberg i går. Alle som har hatt barn i barnehage vet at det samme gjelder der: Det aller viktigste for barna er trygge og stabile voksenpersoner. Derfor var det med stor sorg vi som foreldre mottok beskjed om at pedagogisk leder i vår barnehage måtte slutte i sommer. Hun hadde ikke førskolelærerutdanning og fikk derfor ikke fast jobb i Oslo. Det fikk hun i nabokommunen. Jeg tenkte det var trist, men forståelig. Vi vil jo ha pedagoger i barnehagen.
Sorgen ble til sinne da jeg oppdaget at vår ukvalifiserte pedagogiske leder ikke var dyktig bare på grunn av personlig egnethet og 12 års erfaring fra barnehage. Hun har sju års universitetsutdannelse med master i spesialpedagogikk om barnehager. Nabokommunen betaler henne for å ta de nødvendige fagene hun trenger for å bli kvalifisert som barnehagelærer, i Oslo ville hun blitt trukket i lønn.
Bak begrepene «ukvalifisert» og «på dispensasjon» skjuler det seg i barnehagen høyt motiverte og dyktige spesialpedagoger, lærere, barnevernspedagoger og vernepleiere. Det er ubegripelig sløsing med ressurser at disse ikke ivaretas på beste vis, når Oslo har en akutt mangel på førskolelærere, og behovet på landsbasis er over 4400. Når 10 000 førskolelærere velger andre yrker, må vi videreutdanne de som vil jobbe som barnehagelærere og jobbe for å gjøre yrket mer attraktivt. Ikke overføre det samme misforståtte kompetansekravet til skolen.
På pressekonferansen i går fortalte Erna Solberg at hun en gang vurderte å bli lærer. Om hun skulle ønske seg jobb i skolen etter endt statsministergjerning, kunne hun motivert elever med fortellinger om egen dysleksi og om å utvikle politikk med verdensledere. I dag må hun ta ett års praktisk-pedagogisk utdannelse (PPU) for å bli det.
Strategien mer enn antyder både at lektorutdanninegn vil få nye karakterkrav og at PPU vil få mastergrad som opptakskrav. Dermed vil statsministeren både måtte ta en toårig master og ettårig en lærerutdannelse, for å kunne undervise samfunnsfag i ungdomsskolen.
Hva er egentlig kompetanse, når 20 års erfaring teller mindre enn karakterer fra videregående og studiepoeng? Hvilket syn har vi på kunnskap, når kompetansekravene blir så spesifikke at viktige grupper utelates? Tillit handler blant annet om å tro på at de som jobber med barna våre allerede har viktig kompetanse som bør belønnes. De er tross alt allerede de viktigste faktorene for at barna våre i barnehagen og i skolen.